Studieområdet

Studieområdet er metoder ved avstemning og valg.

Hovedoppgaven å undersøke hvordan det med radvalg og fondsvalg gis mulighet å forelegge alternativ i saken og følge opp standpunkt i samsvar med hver enkelts oppfatning, jamført med det man er vant med, og da hvordan saksbehandling og forutsetningene for samfunnsarbeid endres med metodene.

Fondsvalg er mest spennende, det er en metode i demokrati tilsvarende allment verdimiddel i økonomi. 

Status i 2020

Måten å behandle store saker i fondsvalg, beskrevet først i Demokrati med radvalg og fondsvalg  i 2003, ble et gjennombrudd for innsikten i anvendeligheten av fondsvalg. Seinere bidrag viser stadig klarere hvordan anvending av radvalg og fondsvalg må kunne avspeile en framgangsmåte og stemning som preger et samfunn som er godt.

Seminar på Institutt for statsvitenskap, Universitet i Oslo, 12. november 2019, om Radvalg og fondsvalg. Status i 2018. Artikler og kommentarer siden 2003. Forfatteren trakk fram følgende hovedtema (numrene refererer artikler i boka):

1. Meningsytringer i avstemning og valg (26) med en studie (7) og kort forklaring (27). 
2. Kontroll av naturen og forvaltning av ressurser, nr. 1, 2, 3, 5, 6, 20.
3. Valg, både med radvalg og fondsvalg, nr. 8, 10, 12, 17, 25.
4. Vedtekter, grunnlov, nr. 9, 21.

Når det gjelder fondsvalg ble det påpekt at saksbehandling kan avsluttes med radvalg eller på tradisjonelt vis, ettersom man vil.

Med henvisning til innledningen (Status i 2018) konkluderer forfatteren nå noe sterkere, nemlig at det dreier seg, med begge metodene i tankene, om en politisk-økonomisk modell som integrerer markedsmessig økonomi og demokrati bedre enn andre modeller. 

 

Hvordan samfunn formes og vedblir
Radvalg og fondsvalg i den sammenheng

Vi tenker oss et tredelt samfunnt: det som skjer i marked, det som et offentlig organ ordner og det som skjer i nære forhold—i slektskap og naboskap. Oppmerksomheten er på dem som ikke klarer seg i markedet. Vi tar et eksempel fra et fellesskap av akademikere som driver på egen hånd, er free-lance, nemlig Reykjavik Akademi. De har kontorplass hvor hver enkelt betaler husleie, og akademiet får bidrag fra stat og kommune som går hovedsaklig til administrasjonen men også til visse dagligdags behov på kontoret. Blant disse er kaffe. For 10 år siden ble det ordnet morgenkaffe kl. 10 av en vanfør kvinne som et offentlig organ formidlet til oppgaven. Kaffetimen var en daglig samling av dem som ellers hadde kanskje ikke mye med hverannen å gjøre sitt arbeid. Hennes fravær ved en hendelse ble raskere merket enn noen annens. Hun holdt orden ved kaffebordet med myndighet. Siden ble det en endring. Hun fylte 60, og da gjaldt ordningen med den offentlige arbeidsformidlingen for vanføre ikke lenger, og det ble kjøpt en kaffemaskin hvor hver enkelt betjener seg etter individuell smak til en tid som hver enkelt velger. Slik ble det daglige fellesskapet svekket, og det har ikke lykkes å bøte på det. Først etter avslutningen kom kaffekvinnen engang iblant sammen med en kamerat på sin gamle arbeidsplass for å treffe Akademiets ansatte altmuligmann (teknisk utdannet) som hjelpte henne å ordne på hennes computer musikk fra internettet—hun var nemlig musikalsk som flere i hennes slekt, men så sluttet teknikeren og flyttet i annen verdensdel. Da denne historien ble tatt opp i et seminar i Akademiet som innledning til temaet hvordan samfunn vedblir, kunne noen fortelle at de hadde møtt vår tidligere kamerat på gata og de mente at hun kjente seg forlatt. Man kom ikke lenger enn å ytre medynk for henne, det ble ikke et ord om hva kunne gjøres eller burde gjøres.

Hva kan samfunnet gjøre for mennesker som blir satt til side av ulike årsaker, i dette tilfelle av alder og teknikk? Hva er forresten samfunnet i hvert enkelt tilfelle? I dette tilfelle var det blitt satt en regel for en ordning, med en aldersgrense som nok ble begrunnet med hvordan vanføre mennesker normalt aldres. Regelen treffer hver enkelt ikke helt, men et avvik fra regelen vil kunne oppfattes subjektivt og derfor ikke bli likt.

La oss tenke oss at det offentlige samfunn, i dette konkrete tilfelle kommunen, som på samme måte som staten følger ordningen for de vanføre, tok med fondsvalg standpunkt til regler og eventuelt til enkelte saker, dvs. at kommunen ordnet med oppdrag for enkelte personer der oppgaven kunne i vårt tilfelle være å oppsøke visse sosiale institusjoner og formidle kunnskap om og tilknytting til musikk på Youtube. Man kan ha sine idéer om hvorvidt det ville virke, om dette i det hele tatt er realistisk, men vi ser bort fra det. De som involverer seg i saken kan være valgte representanter og de som valgte representantene, jfr. Demokrati med radvalg og fondsvalg (2003), kapittel III og IV, og Radvalg og fondsvalg (2019),  i artikkel 11.—For betydningen av både radvalg og fondsvalg i denne sammenheng, jfr. i sistnevnte bok forordet og artikkel 26 (avsnittet Å ytre mening i radvalg og fondsvalg).

Kjernen i offentlig orden er at bestemmelser er objektive hvor den ene avgjørelsen etter den andre legitimeres på samme sett. I dette tilfelle inviteres det til behandling av individuelle saker hvor hvemsomhelst kan ta initiativet uten en regel å referere til. Under framleggelsen og behandlingen av saken vil den kunne bli begrunnet og eventuelt  kritisert hvor det må vise seg hvor saklig det blir. Den grunnleggende sakligheten vil være hvordan hver enkelt (menigmann og representant) disponerer sine fondsstemmer i behandlingen, hvor støtten til varierende alternativ får sin pris. Med stemmeutgifter legitimeres saksbehandlingen.

Et av alternativene i enhver slik sak vil alltid bli å være imot saken.

Med dette opprettes det formelt og for hvert tilfelle et forum for å ta opp og behandle saker hvor ulike uformelle grupper som ikke har en formell og stabil ledelse, vil få næring, først bare ved at det finnes denne muligheten å ta opp saker, og siden gjennom behandlingen av sakene og gjennom realiseringen av dem.