1. Finansbudsjett
2. Vegplan
3. Generalplan
4. Kontroll av utnyttingen av naturressurser

1. Finansbudsjett

Et finansbudsjett for en organisasjon som kommuner og stat er en vanlig sak, men den overskygger gjerne andre vanlige saker. Umiddelbart kan det synes som det passet ikke å knytte sammen med fondsvalg saker av en så ulik størrelse, fordi stemmeforholdene ville bli svært ulike. La oss se nærmer på det.

Under arbeidet med et finansbudsjett er det en stadig tautrekking mellom følelsen for byrder på folk og bedrifter og for tilfredsstillelsen av behov med utgifter. Samtidig er det innbyrdes tautrekking på grunn av inntektskilder og mellom ulike grupper av utgifter. Forresten er fondsvalg også en stadig tautrekking. Her beskrives hvordan arbeidet med et finansbudsjett kan foregå med fondsvalg:

1. Finansnemnda former en idé om finansbudsjett.
2. Finansnemnda presenterer idéen for dem som forvalter fondsstemmer i saken.
3. Deltakerne får mulighet å fremme endringsforslag for budsjettet.
4. De får for det en bestemt frist før fondsvalget begynner.
5. Når fristen er gått presenteres de forslag som er kommet.
6. Finansnemnda velger det første endringsforslaget for å forelegge i fondsvalg og føyer flere alternativ til saken, om det synes grunn til det.
7. Endringsforslag kan fortsette å komme etter at fondsvalget er begynt.
8. Finansnemnda forelegger endringsforslagene for fondsvalg, det ene etter det andre. Den kan gjøre to eller flere forslag til en sak som da forelegges samtidig.
9. Det er mulig å ta en sak opp igjen om det synes som forutsetningen er blitt endret. Stemmer som er blitt ofret for saken, går da tilbake til dem som var medvirkende.

Den første avstemningen kunne være om fire alternativ: alternativet A som var et endringsforslag, alternativet B, at det ikke blir endret noe i forholdet, og alternativene C og D som finansnemnda tilføyer. Siden blir endringsforslagene forelagt det ene etter det andre. Undertiden kommer det flere forslag og deltakerne blir opplyst om dem. Det er mulig, når noen forslag er blitt vedtatt, at noen synes det forholder seg annerledes med den første saken som ble forelagt for avstemning. Vi kan tenke oss at der var en virksomhet blitt overført mer midler, men med de endringsforslag som siden er blitt vedtatt, forholder saken seg annerledes. Da er det rimelig at de som virket for at endringen be vedtatt og som derfor ble trukket for stemmer, får dem tilbake i sitt fond.

På denne måten blir arbeidet med budsjettet en rad av store og små saker; imidlertid gis det stadig mulighet til å se på saken i sin helhet når det tas standpunkt til enkelte forslag.

2. Vegplan

Andre finansielle spørsmål kan handteres på samme måte. Her kan vegplan være av interesse. Altinget har gjort slike planer for fire år ad gangen. Det at planen er til fire år ad gangen i stedet for til ett år som tidligere har ikke bare den fordelen at prosjekt knyttes sammen på en praktisk måte men slik får tingmennene mulighet å påvise hvordan de tilfredsstiller ulike interesser (distrikt) på lang sikt. Framgangsmåten har vært den at representantene for hver valgkrets har behandlet samferdselssaker for egen valgkrets, men noen prosjekt er blitt definert som saker for alle valgkretser. Vedtaket av vegplanen på Altinget har vært en stadfesting av en slik behandling. Behandlingen kunne skje som fondsvalg hvor det først ble forelagt en idé om vegplan fra statens side, men siden ble det spurt etter endringsforslag som blir forelagt for fondsavstemning. Tingmennene ville da satse på samferdselssaker i forhold til den vekt de tillegger dem og sin valgkrets, og slik ville det vise seg hvilke samferdselssaker etter deres oppfatning var saker for hele landet.

3. Generalplan

Generalplanen for en kommune er en stor sak, mens forslagene til endring av plannemndas forslag viser seg sjelden å være vesentlige. Det betyr ikke at det ikke var en god del saker å overveie før plannemnda formet sitt forslag ferdig. Det er mulig å forelegge for fondsvalg for de berørte de saker som er under overveielse, og ordne siden, når plannemnda er ferdig med sin plan, igjen fondsvalg om endringsforslag.

4. Kontroll av utnyttingen av naturressurser

Vi tar for oss to muligheter med fondsvalg for å slutte om kontroll av utnyttingen av naturressurser. Det ene tilfellet er prioritering av kraftverk. Ressursen, vassfall og jordvarme, kan ikke bare utnyttes for energiproduksjon, fordi den med sin omegn kan også nyttes for jakt og fiske og for turisme. For noen er fredning et tilstrekkelig hensyn, uten økonomiske overveielser. Her er det ulike synsmåter og motstridende interesser som kan avveies med fondsvalg. Den andre muligheten er regulering av fisket i havet. Havet har vært en felles ressurs som allmenning. Det er mange hensyn som kan tas for å påvirke avkastningen av de enkelte fangstslag og havets avkastning i sin helhet. Meningene er delte om tiltak og interessene er motstridende.

a. Samlet plan for kraftverk

Myndighetene på Island forbereder en samlet plan for utnyttingen av vasskraft og jordvarme. Industridepartementet har ansvaret for arbeidet. Et prosjektstyre for planen får hjelp av fire faggrupper. Naturvernforbundet sørger for opplysning om arbeidet med planen. Prosjektet er etter mønster fra Norge. Første trinn i det er rapporter om hver enkelt utbyggingsmulighet. Faggruppene med omtrent 10 mann i hver gir mulighetene karakter på grunnlag av rapportene. Gruppene har hver sin synsvinkel, nemlig 1) natur- og kulturvern, 2) friluftsliv og lunnende, 3) økonomi, sysselsetting og distriktspolitikk og 4) energikilder. Når de har gitt sine karakterer kommer prioritering som prosjektstyret skal gi. Planen er å behandle i alt 60 muligheter for vasskraftverk og 40 muligheter for energiprodukjson i høgvarmefelt. I første etappe som ble avsluttet våren 2003, ble de viktigste mulighetene i breelver i fjellet og i jordvarme i nærheten av bosettingen behandlet. I det første forsøket på evaluering, i slutten av 2001, var det 12 muligheter i vasskraft.

Samlet vurdering av konsekvenser av kraftverksutbygging innebærer at en rekke vanskelig sammenliknbare størrelser må avveies mot hverandre. Faggruppene vurderer konsekvensene hver på sine premisser. Noen typer av konsekvenser kan gjøres sammenliknbare ved å utrykke tap og gevinst i kroner og øre. Andre konsekvenser kan måles på annen måte, mens en stor gruppe konsekvenser kan bare beskrives ved bruk av kvalitative utsagn, ved bruk av ord som små, stor, meget stor og liknende.

Prosjektstyret hadde et utvalg av eksperter i metoder for karaktergiing for å velge en metode for prioriteringen. De anbefalte ikke metoden som ble brukt i Norge, men i stedet operasjonsanalysen AHP som faggruppene har siden arbeidd med. Begge metodene mangler den innebygde demping på ekstreme synspunkter som er en fundamental egenskap ved fondsvalg. Det kan det røyne på når faggruppenes synspunkter skal samordnes til en felles konklusjon. Det er også problematisk med disse metodene å ha sammen i avveiningen store og små kraftverk og kraftverk der vurderingene er svært forskjellige. La oss se på hvordan fondsvalg kan tillempes slike forhold.

Hensikten med en samlet plan er å opprettholde fellesskapstanken i forvaltning av kraftressursene gjennom avveining av motstridende hensyn og interesser. Det er håp om at resultatet blir sortering av utbyggingsalternativ i tre grupper, en der det synes opplagt å utnytte muligheten, en annen der det synes opplagt å la være å utnytte muligheten (dvs. fredning) og en tredje der det kan strides om utnyttingen, dog uten fundamental uenighet. Om sorteringen skal skje med fondsvalg må det først skaffes oversikt over utbyggingsalternativene. Siden forelegges et område til avstemning. Vi tar en aktuell sak der det finnes to utbyggingsalternativ i en elv, A og B, og hvor det ene alternativet utelukker det andre. Alternativ A er ett kraftverk på 54 MW, mens alternativ B innebærer to kraftverk med til sammens 64 MW. Alternativ C er å frede elvedraget.

Noen kan muligens synes det er for tidlig å ta standpunkt til utbygging eller fredning av vedkommende område og vil først få det klarlagt i fondsvalgsprosessen hvordan visse hensyn blir tilgodesett. Det kan f.eks. være et spørsmål om en regional balanse. Med en utsettelse som ikke er tidsbestemt, gis ledelsen som forelegger alternativ for avstemning, muligheten å ta saken opp igjen. De som går inn for utsettelse, må da sikres mot å måtte gang på gang ofre stemmer for samme sak. Det kan skje ved at det antall stemmer et slikt resultat viser seg å koste enkelte velgere, står til disposisjon for dem når saken forelegges igjen, og da vil de kunne bestemme hvordan de bruker dem, det være seg for utbygging, fredning eller videre utsettelse, eventuelt ved å satse et tillegg av stemmer.

I det aktuelle tilfelle blir det fire følgende alternativ som det kan satses stemmer for:

A.     Ett kraftverk på 54 MW.

B.     To kraftverk med til sammens 64 MW.

C.     Det skjer ingen utbygging av kraftverk i elvedraget.

D.    Foreløpig tas det ingen avgjørelse om utbygging eller fredning i elvedraget. Om resultatet blir en slik utsettelse kan de som står bak det, satse de stemmer det koster dem, på alternativ i et eventuelt nytt forslag om utbygging og fredning i elvedraget.

Store og små kraftverk og kraftverk der vurderingene er svært forskjellige

Velgerne som skal bestemme hvor mange stemmer de skal satse på alternativene i forbindelse med de to kraftverkene på 54 og 64 MW, vil hver for seg vurdere hvor viktig saken er i forhold til andre utbyggingsmuligheter som kan f.eks. variere fra 1-2 MW til over 100 MW, og satse i samsvar med det. Vurderingene kan også være svært forskjellige for kraftverk av samme størrelse. Dette er fondsvalg i sitt vesen.

La oss vurdere et annet tilfelle der to utbyggingsalternativ som ikke naturnødvendig utelukker hverandre, behandles samtidig, fordi noen oppfatter dem i nær sammenheng. Utbyggingsalternativene er R og S.

Alternativene som det kan satses stemmer for, blir:

En gjennomgang med fondsvalg av utbyggingsmuligheter og fredningsalternativ på denne måten synes å kunne gi en sortering av utbyggingsstedene i tre grupper, en der utnytting får klar oppslutning, en annen der fredning får klar oppslutning og en tredje der antall fondsstemmer for utbygging og fredning ikke er helt forskjellige.

b. Kontroll av fisket i havet

Etterat Island hadde fått full kontroll over sine fiskebanker mellom 1970 og 80, begynte myndighetene kontroll av fisket med begrensinger av innsatsen. Begrensingene varierte etter båttyper og årstider. I tillegg bevilget styresmaktene midler for å avskrive fiskebåter, fordi meningen var at flåten var altfor for stor. I 1984 begynte myndighetene å fordele fangstrettigheter (kvoter) i torskefisket som hovedregel i stedet for regulering av innsats. Det ble gjort i forhold til fiskefartøyenes fangst i tidligere år. Kvotene ble knytta til fiskefartøyet, slik at den som ville utvide sin rett til å fiske torsk, bare kunne gjøre det ved å kjøpe fartøy med kvote. Seinere ble det tillatt å selge og kjøpe kvote uten at skipet fulgte. Liknende bestemmelser er blitt gjort gjeldende for stadig flere bunnfiskeslag. — Sjøl om fangstregulering ble hovedregelen var det lenge at en del av flåten kunne velge å drive med regulert innsats; av totalfangsten representerte det en mindre del. Dessuten foregår stadig innsatsregulering med bestemmelser om maskestørrelse og med tidsbegrenset fredning av områder.

I Færøyane var fisket fangstregulert for noen år, men det systemet ble forlatt i 1996 og gått over til innsatsregulering. Der tildeles fiskedager som kan overføres til andre båter. Båtene grupperes og gruppene får tildelt fiskeområder.

Begge system er omdiskutert. Blant annet innvendes det når det gjelder fangstregulering av torsk, for å ta den som eksempel, at en båt som har fått tildelt torskkvote, fisker gjerne annen fisk som den ikke har lov å fiske. Sjøl om båten hadde lov å fiske mer enn ett fiskeslag, forstyrrer det fisket at fangsten kan godt bli i andre forhold for fiskeslagene enn kvoteforholdet for dem er hos båten. Her blir det ikke gitt noe svar på slike problem. I systemet med innsatskontroll er det mye som krever overveielse angående gruppering av båter, grenser for fiskeområder for de enkelte grupper eller for fiskeområder etter redskap. Dette kan behandles med fondsvalg der deltakerne viser med de stemmer de satser hvor sterkt de verdsetter endringer i grupperinger eller områder eller avvik som blir ønsket.

For begge metodene, fangstregulering og innsatsregulering, er det mulig å sette pris på løyvene, på den ene side for fangstkvoter og på den annen side for fiskedager, som enten kunne regnes etter spesielle regler eller etter anbud for rederiene. Det er naturlig at man ikke blir enig om dette. Uenigheten kan behandles med fondsvalg.

Det er en stor sak å skifte uten videre fra innsatsregulering til fangstkvoteregulering eller fra fangstkvoteregulering til innsatsregulering. Med fondsvalg kan det skje på den måten at det settes fram en idé om et totalsystem, mens de berørte gis mulighet å fremme endringsforslag. De kan forelegges på samme måte som ved behandling av budsjett som beskrevet foran. Etappevis endring kan også tenkes, men det er ikke sikkert den er lettere å gjennomføre.

Hvem bør være med i fondsvalg om kontrollen av utnyttingen av fiskebankene?

Hvem bør delta i et slikt fondsvalg? Standpunktene i disse saker er ikke fast knyttet til politiske partier. Innledningsvis vil det være utilrådelig å la fondsvalg være mer enn veiledning for myndighetene. Da kunne det ordnes i Alltinget av fiskerikomitéen. Komitémedlemmene kunne ha stemmerett. Komitéen kunne dessuten utpeke andre deltakere tilsvarende det at den sender saker ut til høring. Det kunne også ordnes på vegne av kommunene i landet der de fikk fondsstemmer i forhold til betydningen av fiske og fiskeforedling hvor målestokken kunne være antall arbeidsuker i disse to næringer. Statistisk sentralbyrå registrerer arbeidsukene, men Fiskeriselskapet kunne stå for gjennomføringen.