Etterat Island hadde fått full kontroll over sine fiskebanker mellom 1970 og 80, begynte myndighetene kontroll av fisket med begrensinger av innsatsen. Begrensingene varierte etter båttyper og årstider. I tillegg bevilget styresmaktene midler for å avskrive fiskebåter, fordi meningen var at flåten var for alt for stor. I 1984 begynte myndighetene å fordele fangstrettigheter (kvoter) i torskefisket som hovedregel i stedet for regulering av innsats. Det ble gjort i forhold til fiskefartøyenes fangst i tidligere år. Kvotene ble knytta til fiskefartøyet, slik at den som ville utvide sin rett til å fiske torsk, bare kunne gjøre det ved å kjøpe fartøy med kvote. Seinere ble det tillatt å selge og kjøpe kvote uten at skipet fulgte. Liknende bestemmelser er blitt gjort gjeldende for stadig flere bunnfiskeslag. — Sjøl om fangstregulering ble hovedregelen var det lenge at en del av flåten kunne velge å drive med regulert innsats; av totalfangsten representerte det en mindre del. Dessuten foregår stadig innsatsregulering med bestemmelser om maskestørrelse og med tidsbegrenset fredning av områder.

I Færøyane var fisket fangstregulert for noen år, men det systemet ble forlatt i 1996 og gått over til innsatsregulering. Der tildeles fiskedager som kan overføres til andre båter. Båtene grupperes og gruppene får tildelt fiskeområder.

Begge system er omdiskutert. Blant annet innvendes det når det gjelder fangstregulering av torsk, for å ta den som eksempel, at en båt som har fått tildelt torskkvote, fisker gjerne annen fisk som den ikke har lov å fiske. Sjøl om båten hadde lov å fiske mer enn ett fiskeslag, forstyrrer det fisket at fangsten kan godt bli i andre forhold for fiskeslagene enn kvoteforholdet for dem er hos båten. Her blir det ikke gitt noe svar på slike problem. I systemet med innsatskontroll er det mye som krever overveielse angående gruppering av båter, grenser for fiskeområder for de enkelte grupper eller for fiskeområder etter redskap. Dette kan behandles med fondsvalg der deltakerne viser med de stemmer de satser hvor sterkt de verdsetter endringer i grupperinger eller områder eller avvik som blir ønsket.

For begge metodene, fangstregulering og innsatsregulering, er det mulig å sette pris på løyvene, på den ene side for fangstkvoter og på den annen side for fiskedager, som enten kunne regnes etter spesielle regler eller etter anbud for rederiene. Det er naturlig at man ikke blir enig om dette. Uenigheten kan behandles med fondsvalg.

Det er en stor sak å skifte uten videre fra innsatsregulering til fangstkvoteregulering eller fra fangstkvoteregulering til innsatsregulering. Med fondsvalg kan det skje på den måten at det settes fram en idé om et totalsystem, mens de berørte gis mulighet å fremme endringsforslag. De kan forelegges på samme måte som ved behandling av budsjett som beskrevet foran. Etappevis endring kan også tenkes, men det er ikke sikkert den er lettere å gjennomføre.

Hvem bør være med i fondsvalg om kontrollen av utnyttingen av fiskebankene?

Hvem bør delta i et slikt fondsvalg? Standpunktene i disse saker er ikke fast knyttet til politiske partier. Innledningsvis vil det være utilrådelig å la fondsvalg være mer enn veiledning for myndighetene. Da kunne det ordnes i Alltinget av fiskerikomitéen. Komitémedlemmene kunne ha stemmerett. Komitéen kunne dessuten utpeke andre deltakere tilsvarende det at den sender saker ut til høring. Det kunne også ordnes på vegne av kommunene i landet der de fikk fondsstemmer i forhold til betydningen av fiske og fiskeforedling hvor målestokken kunne være antall arbeidsuker i disse to næringer. Statistisk sentralbyrå registrerer arbeidsukene, men Fiskeriselskapet kunne stå for gjennomføringen.