I hvilken grad angår det oss hva andre gjør og har? I hvilken grad angår det andre hva vi gjør og har? Dette er stadig et politisk spørsmål. I denne framstilling passer å formulere det slik: Hvilke saker bør det stemmes over?

På Island har det i noen tilfelle vært avstemning over retten til å holde hund. Vi undersøker hvordan kommunene på Island har regulert hundehold med hensyn til folkeopinionen, som et eksempel for å forstå:

o    mindretallets og flertallets rett

o    avstemningsmetoder

o    sider ved naboskap

o    hvordan radvalg og fondsvalg kan endre forholdene mennesker imellom.

Bare unntaksvis har islandske myndigheter forelagt allmennheten saker til avstemning. Sakene har vært av en slik art at det har nok bare tjent de politiske partiene å framstå uten standpunkt. Om avstemning om hundehold virker fremmed på lesere i enkelte andre land, er dette dog en sak av et vanlig slag: skal noe forbys eller skal det tillates, og skal det skje med eller uten unntak. Ved å gjennomgå myndighetenes hantering av det som synes ganske enkelt, vises det hvilke skavanker tradisjonell folkeavstemning har.

Tidligere og helt inn på 1900-tallet herjet makksjuke på islendingene. Den forårsakes av bendelorm. Ormen har hunder som vert på et trinn i sitt livsløp. Derfor dør den ut om det ikke finnes hunder i miljøet. På den tiden bodde de aller fleste på landet. På hver gard var det en hund som skulle forsvare enga for beitedyr og sanke dyra i utmarka. Det var derfor et tiltak fra helsemyndighetenes side for å utrydde sykdommen, da rensing av bendelorm i hunder under distriktsveterinærens kontroll ble lovfestet. Et annet tiltak var å forby hundehold i tettsteder, noe kommunene fikk lovfestet heimel til i 1924. Det ble gjort mange steder.

Med disse tiltakene lyktes det nesten helt å utrydde makksjuka. Men trass i forbud var det i 70-åra ikke uvanlig med hund i tettsteder. Folk kunne bøtelegges for å bryte forbudet. Om politiet fikk klage over at noen holdt hund, var det gjerne nødvendig med husundersøkelse for å følge saken opp, men husundersøkelse kunne ikke tillates uten at lovbruddet kunne føre til en minimumsbot. Boten for å holde hund ble ikke endret trass i sterk inflasjon, mens minimumsboten ble endret i takt med inflasjonen. Til slutt var det blitt slik at politiet ikke kunne følge opp klager om hundehold med husundersøkelse, fordi boten for hundehold var mindre enn vilkåret for at husundersøkelse kunne tillates. På denne måten fikk folk frie tøyler til å trasse forbudet. Fortsatt renses hunder for bendelorm ifølge et lovpåbud.

Den allmenne frykten for makksjuke er forsvunnet. De som ikke vil tillate hundehold i tettsteder, framhever gjerne som grunn for sitt syn hundelort på gater og på lekeplasser og støy og ubehag av hunder, og dessuten faren for å bli bitt av en hund. I hovedstaden Reykjavik er nok det synet sterkt at det er noe unaturlig å holde hund i by der det mangler fritt område fordi innelivet plager hunden. Mot dette står de som har fornøyelse av å holde hund.

I 1984 opphevet bystyret i Reykjavik totalforbudet mot hundehold og vedtok regler for hundehold og for hvordan folk kunne få løyve til å holde hund. I oktober 1987 undersøkte et meningsmålingsinstitutt innbyggernes syn på hundehold med et tilfeldig utvalg på 500 telefonhenvendelser. De fikk tak i 385. Av disse ga 302 uttrykk for sitt syn. 197 erklærte seg mot hundehold, 58 ville tillate det på visse vilkår, og 47 uten vilkår.

Bystyret foretok en alminnelig meningsmåling om saken 24.-30. oktober 1988 med følgende spørsmål:

Vil De tillate hundehold i Reykjavik på de vilkår som har vært gjeldende de siste fire år?

8 777 svarte, dvs. 12,8% av valgmanntallet. 5 279 sa nei, 3 459 ja.

Det går ikke fram av dette om de som ikke ville tillate hundehold slik det hadde vært, ville sette strengere vilkår eller avskaffe dem.

I nabobyen Kopavogur ble synet på hundehold undersøkt samtidig med bystyrevalget i mai 1982 med følgende spørsmål:

Er det din oppfatning at hundehold i Kopavogur:

·         ( ) Bør forbys helt

·         ( ) Bør forbys med spesielle unntaksbestemmelser

·         ( ) Bør tillates på bestemte vilkår

·         ( ) Bør tillates uten spesielle vilkår

3 342 ville forby hundehold helt, 1 196 ville forby det med spesielle unntaksbestemmelser, 1 843 ville tillate det på spesielle vilkår. 224 ville tillate hundehold uten spesielle vilkår. Dette er i alt 6 605 svar, mens det var 6 946 gyldige stemmer ved bystyrevalget. — Byens helsenemnd hadde kommet med forslag om en enklere valgseddel, med en ja-brikke og en nei-brikke ved spørsmålet: Vil du at hundehold skal tillates i Kopavogur?

I nabobyen Hafnarfjørdur formet formannskapet og bystyret følgende fire alternativ for folk å ta stilling til:

o    Vil tillate hundehold i Hafnarfjørdur

o    Vil forby hundehold i Hafnarfjørdur

o    Vil tillate hundehold i Hafnarfjørdur på strenge vilkår

o    Vil forby hundehold i Hafnarfjørdur med ganske få unntak

Seinere ombestemte bystyret seg og la bare fram to alternativ, nemlig:

Hva er ditt syn på hundehold i Hafnarfjørdur?

( ) Imot hundehold

( ) For hundehold

Deltakere i meningsmålingen bør sette x foran det alternativ de velger.

Det var avstemning samtidig med bystyrevalget i mai 1982. 4 605 var imot hundehold, 1 258 var for, og 347 sedler var blanke eller ugyldige. I alt stemte 6 210 av de 7 680 på valgmanntallet. Ved valg av bystyre stemte 6 571. Gyldige stemmer var 6 383, blanke og ugyldige sedler 188.

Her viser myndighetene en tilbøyelighet til å søke allmennhetens oppfatning på enklest mulig måte. I Reykjavik fikk folk ikke vise hva de ønsket, dersom de var misnøyd med gjeldende regler. Under behandlingen i bystyret og formannskapet i Hafnarfjørdur var det ulike meninger om i hvilken rekkefølge alternativene skulle stå. Bystyret endret rekkefølgen, slik at formannskapets 4. alternativ ble 2. alternativ, men da det var gjort, forkastet bystyret, som før sagt, å ha mer enn to alternativ å velge mellom.

Det syntes ikke vanskelig å tolke resultatet i Kopavogur, men la oss se hva som kunne skjedd med de alternativ som folk tok standpunkt til. La oss tenke oss at like mange, 1 650, hadde erklært støtte til hvert av de fire alternativene. Hadde man da oppfattet det slik at halvparten ville forby hundehold med spesielle unntaksvilkår ved der å regne med alle dem som ville forby hundehold? Eller ville man ha oppfattet det slik at halvparten ville tillate hundehold på bestemte vilkår, ved der å regne dem med som ville tillate hundehold uten spesielle vilkår? Kan hende var det rimelig, men det kan også tenkes at noen av dem som ville forby hundehold helt, hadde oppfattet fritt hundehold som det nest beste alternativet, f.eks. med det argumentet at unntaksløyve generelt er uønsket. Om radvalg hadde vært anvendt, hadde de kunnet vise et slikt syn, og da hadde det ikke vært noe problem å ta hensyn til det ved stemmebehandlingen.

Det var vesentlige saker vi tok opp innledningsvis i avsnittet. Foreløpig har vi ikke innfridd annet enn å vise fram dårlige opinionsundersøkelser og peke på radvalg som et bedre instrument. Imidlertid blir omhandlingen instruktiv for disse store saker i fondsvalgsdelen av boka i kapittel C, Forskjellige betraktninger: i avsnitt 2 om god lagsånd, avsnitt 4 om vitalisering av naboskapet og i avsnitt 5, På bar bakke.