Etterat Island hadde fått full kontroll over sine fiskebanker mellom 1970 og 80, innførte myndighetene kontroll av fisket med begrensninger av innsatsen. Begrensningene varierte etter båttyper og årstider. I tillegg bevilget styresmaktene midler for å avskrive fiskebåter, fordi man mente at flåten var altfor stor. I 1984 begynte myndighetene å fordele fangstrettigheter (kvoter) i torskefisket som hovedregel i stedet for regulering av innsats. Det ble gjort i forhold til fiskefartøyenes fangst i tidligere år. Kvotene ble knytta til fiskefartøyet, slik at den som ville utvide sin rett til å fiske torsk, bare kunne gjøre det ved å kjøpe fartøy med kvote. Seinere ble det tillatt å selge og kjøpe kvote uten at skipet fulgte. Liknende bestemmelser er blitt gjort gjeldende for stadig flere bunnfiskslag.—Sjøl om fangstregulering ble hovedregelen var det lenge slik at en del av flåten kunne velge å drive med regulert innsats; av totalfangsten representerte det en mindre del. Dessuten styres innsatsen stadig med bestemmelser om maskestørrelse og med tidsbegrenset fredning av områder.

I Færøyane ble fangstregulering praktisert i noen år, men i 1996 ble den avviklet og innført innsatsregulering ved fiske av bunnfisk. Der tildeles fiskedager som kan overføres til andre båter. Båtene grupperes og gruppene får tildelt fiskeområder. Seinere har det forekommet endringer av reguleringen.

Begge metoder er omdiskutert.

I Demokrati med radvalg og fondsvalg vises hvordan disse saker kan behandles med fondsvalg (se artikkelen Kontroll av utnyttingen av naturressurser og artikkelen Kontroll av fisket i havet).