Vi skal vise hvordan en myndighet ved hjelp av radvalg undersøkte folkemeningen før den tok standpunkt.

På Hvanneyri landbruksskole skulle det velges tomt for to bygninger. Den ene var for et laboratorium for landbruksskolen, og den andre for landbruksteknisk avdeling ved Landbrukets forskningsinstitutt, som hadde sitt hovedsete et annet sted. Staten eide stedet. Landbruksdepartementet ba rektor, som var forvalteren på stedet, om å foreslå passende tomter. Det var forskjellige muligheter for stedsvalg. Her måtte innbyggerne på Hvanneyri som personale ved landbruksskolen og ved landbruksteknisk institutt ta hensyn til virksomheten; og som beboere i boligfeltene måtte de ta hensyn til hvordan plasseringen av bygningene ville påvirke trafikken av landbruksmaskiner og biler.

Rektor var sikker på at samme hva han foreslo, ville noen like det dårlig, men han ønsket å holde fred med sine. Som ordfører i stedets bygningsnemnd valgte han den utveien å forelegge saken for innbyggerne på Hvanneyri. Men hvordan kunne saken forelegges for allmennheten når det var flere muligheter? Sjølsagt kunne man forelegge det bygningsnemnda ble enig om, men saken var den at det alternativet ikke bare ville vekke misnøye hos noen, samme hvilket det ble, det ville også kunne møte motstand hos flertallet. Den majoriteten ville ganske sikkert bare stå forent om motstanden, den ville være splittet når det gjaldt hva de egentlig ville. Løsningen var å innhente innbyggernes standpunkt gjennom et radvalg. Det ble lagt fram 12 alternativ, og innbyggerne fikk hver for seg muligheten til å rangordne dem. En studie av deres rangordninger ved radvalget bekreftet rektors antakelse om hvor sprikende synsmåtene var.

Resultatet av radvalget ble lagt til grunn for sondering om saken i bygningsnemnda og med personalet på laboratoriet og på landbruksteknisk avdeling. Avgjørelsen ble imidlertid en kombinasjon av tomter som ikke forekom blant de 12 alternativene, men det var en konklusjon som alle parter mente var tilfredsstillende. Og det hadde ikke kunnet skje på noen annen måte enn ved radvalg som ga opplysning som grunnlag for sondering og forståelse, det var rektor overbevist om.

Her dreide det seg om en myndighet (rektor og bygningsnemnd) som ville unngå å ta en avgjørelse fordi den kunne bli til skade for forholdet til innbyggerne. De ville heller overføre ansvaret for saken til allmennheten.

Med radvalg blir alternativene lett flere enn folk er vant med. I planleggingsspørsmål, slik som i dette eksemplet, kan de bli nesten uendelig mange og flere enn deltakerne er i stand til å ta standpunkt til og rangordne. For å holde saken håndterbar synes det praktisk at de som tar initiativet i saken, presenterer først to-tre alternativ, og at deltakerne siden får mulighet for å jenke seg sammen om noen hovedalternativ som blir diskutert og begrunnet formelt. Av dette kan man se at metoden kaller på ordentlig saksbehandling. Saker må forelegges i god tid for at det skal bli mulig å forme flere alternativ. Siden krever metoden at de som fremmer saken, begrunner sitt standpunkt ved å avveie alternativene, mens øvrige deltakere må gjøre seg opp en mening om prioriteringen.

Den formelle saksbehandling er tydeligvis mer omstendelig ved radvalg enn med de metoder som folk er blitt vant med. Derved skal det ikke være sagt at det blir mer besværlig å komme til en konklusjon. Eksemplet fra Hvanneyri viser det.

Når folk ikke får anledning til i avstemning å ta standpunkt til alle de alternativ som faktisk finnes i saken, blir gyldigheten av avstemningsresultatet som gruppemening tvilsom. Deltakerne er da på samme tid nødt til å overdrive uenigheten og dempe den ned, når striden står om bare to alternativ i avstemningen. De kan ikke med sin stemme vise hva de helst vil ha, og de kan ikke vise at det standpunkt de med sin stemme viser, i virkeligheten er et kompromiss. Valgte representanter har siden vanskelig for å gjøre rede for sitt standpunkt etter avstemningen; det er vanskelig for dem å begrunne for dem de representerer, at de egentlig helst ville ha stemt for noe annet enn det de fant det hensiktsmessig å stemme for, slik saken stod. Av dette følger besvær for representantene og ofte urimelig kritikk fra dem som valgte dem, allmennheten. Med radvalg kan hver deltaker dokumentere sin prioritering, mens oppgjøret viser hvordan kompromisset ble oppnådd. Når det dreier seg om valgte representanter, vil det derfor ha mye for seg å offentliggjøre rekkene på stemmesedlene. Da vil representantene kunne vise sin prioritering og bli vurdert etter den.

Når radvalg forstyrrer ledelsen

Radvalg ble en gang forklart for den islandske finansministeren. Regjeringen han satt i, ble støttet av to partier og en fraksjon av det tredje partiet. Statsråden syntes radvalg muligens kunne anvendes for behandling av statsbudsjettet innen koalisjonen, men opposisjonen burde ikke få være med i spillet. I den anledning vil vi påpeke, at om opposisjonen får være med, vil de klare frontene mellom regjering og opposisjon viskes noe ut. Da vil det kunne vise seg at deler av koalisjonen har mer til felles med opposisjonen enn det anses heldig for lojalitetsoppfatningen på begge sider, og for den forestilling om fronter mellom regjering og opposisjon som man ønsker å opprettholde. Det vil også føre til at opposisjonen får formell innflytelse på budsjettet.

Radvalg ble forklart på et møte med byråkratene i det islandske finansdepartement. Der påpekte departementssjefen at om flere fullstendige alternativ ble lagt fram, ville ledelsen miste noe av den innflytelse den har. Det er jo normalt bare ett alternativ som forelegges til formell behandling, og ledelsen kan velge hvilket relativt tidlig i saksforberedelsen.