I 1993 ble det gjennomført en folkeavstemning om nyordning av kommunene i landet. En statlig komité hadde foreslått sammenslutning som berørde største delen av landet. Hvert forslag ble forelagt vedkommende kommuner. Det ble flertall mot komitéens forslag i to tredje deler av kommunene. Avvisningen av forslaget sa imidlertid ikke hva folk ville, den betydde ikke nødvendigvis at folk ville bevare forholdene slik de var.

Ganske snart etter denne avstemningen foretok en kommuneordfører en undersøkelse med flere alternativ for hvordan hans kommune kunne slås sammen med andre, der folk fikk bare mulighet til å merke av ett av dem. Svarene ble ganske spredte og vanskelige å tyde. Ikke noe alternativ fikk overveldende støtte. Ordføreren antok at de som ikke var for det alternativet som fikk flest stemmer, bare kunne være samlet om å være mot det; han trodde de var splittet når det gjaldt det de var for. — Opinionsundersøkelser viser ofte at folk kan samles om å være imot uten å få riktig mulighet for å ytre seg om hva de positivt vil. Når det er foreslått mer enn to alternativ, kan dessuten spredningen av svarene gjøre det vanskelig å tolke resultatet.

Kort tid etter dette anvendte seks kommunestyrer i samme område radvalg—samtidig med ordinært valg av kommunestyre—for å undersøke hvilket syn allmennheten hadde på forskjellige idéer om en ny kommuneordning i deres område. Det var i hver kommune spørsmål om kommunen skulle bevares uendret eller slås sammen med en eller flere nabokommuner. I tre av kommunene ble det satt fram seks alternative kommuneordninger som velgerne kunne rangordne, i to av kommunene var alternativene sju og i én av kommunene var alternative løsninger åtte.

Metoden ble forklart på forhånd, og det så ikke ut til at velgerne ville få vanskeligheter med den. Tallet på radvalgssedler i de seks kommunene var (i parentes antall stemmer ved kommunevalget) 53 (54), 88 (106), 83 (85), 135 (141), 169 (200) og 357 (372).

Mange av velgerne merket av bare ett av alternativene. Det var nok de som ville holde på en uendret ordning.

Alternativene måtte likne på hverandre i de enkelte kommuner fordi de lå ved siden av hverandre, men de behøvde ikke være identiske; for to kommuner som lå ved siden av hverandre fra øst til vest kunne det f.eks. for begge være spørsmål om å søke partner både i øst og vest, og det ble da ikke samme område for begge.

I dette tilfellet er det av betydning hvorvidt interessen for en ordning er gjensidig i nabokommuner. Gjennom undersøkelsen fikk man vite noe om det. Det kan man takke metoden for.

Resultatet i en av kommunene var følgende:

Ordføreren likte ikke den framstillingen av resultatet at et alternativ som ingen hadde plassert øverst (E), fikk 115 poeng bare fordi det fikk plass nederst sammen med andre alternativ hos ganske mange. (Forresten var dette den ordning den statlig initierte komitéen hadde foreslått). For å imøtekomme en slik innvending kan man etter oppsummeringen av poengene for alternativene sette poengene for det laveste alternativet til 0 og redusere poengene for andre med samme tall. Da blir oppstillingen denne (den opprinnelige rekken til venstre):

Resultatet framstår annerledes på den måten. Det alternativet ingen foretrakk framfor andre alternativ, står her med 0 poeng.

Demokrati med radvalg og fondsvalg 2003