Islandsk havforskning har hatt en sterk stilling internasjonalt. I det internasjonale havforskningsrådet i København har islandske havforskere lenge nytt tillit. De islandske fiskerimyndigheter har bygd sin fiskeripolitikk på biologiske argumenter fra Havforskningsinstituttet i Reykjavik; i det siste har de fulgt instituttets anbefalinger nærmest til punkt og prikke, skriver dr. scient. Björn S. Stefánsson, Reykjavík.
Gang på gang har instituttet meldt krisetilstander i fiskebestandene, særlig hos torsk som er den viktigste av alle, med konsekvenser for fiskeripolitikken.
I 1998 VISTE Havforskningsinstituttet tilfredshet med at det hadde lykkes å bygge opp torskebestanden takket være at staten hadde fulgt instituttets råd om streng fiskeripolitikk, dvs. hemmet fiske. Derfor ble folk sjokkert da instituttet våren 2000 meldte at bestanden hadde gått ned. Våren 2001 meldte instituttet om en enda svakere bestand og forklarte det med at det hadde overestimert bestanden i 98 og 99.
Kritikere utenfor instituttet mente at dette ikke skyldtes feilmåling i 98 og 99, men at bestanden hadde vært på nedgang fra 98 på grunn av for lite fiske. Torsken hadde nemlig tømt spiskammeret, og bestanden holdt på å tilpasses nye forhold gjennom hungersnød og død.
Omgående bebudet fiskeriministeren evaluering av instituttets arbeid og vurdering av den kritikk som instituttet forresten har vært utsatt for i lengre tid. Evalueringen ble avsluttet med to dagers offentlig høring i november.
SIDEN DET ARTER SEG slik at Havforskningsinstituttet i Bergen og Havforskningsinstituttet i Reykjavik deler syn på sitt biologiske grunnlag og dette har konsekvenser for fiskeripolitikken, er det all grunn for nordmenn å bli kjent med diskusjonen på Island.
I lang tid har det vært uenighet blant islandske biologer om islandsk havforskning. Så tidlig som i 1984 ble det satt spørsmålstegn ved den bærende idéen hos Havforskningsinstituttet at om man fisket skånsomt og vernet småfisk ville bestanden vokse og gi større avkastning på lang sikt.
Dette måtte gå galt, mente skeptikerne, fordi næringstilbudet i havet varierer og blir gjerne begrenset om det fiskes lite, spesielt i kalde år.
Det kunne jo ikke være annerledes i havet enn i innsjøer hvor det må drives hardt fiske for å holde fisken i god kondisjon, for derved å holde fisket oppe. Dette er vitenskapelig belagt for lenge siden og ikke omstridt.
ETTER SJOKKET i juni 2001 engasjerte fiskeriministeren en fiskeribiolog, bestyreren for FNs fiskerihøgskole i Reykjavik, til å vurdere den kritikk Havforskningsinstituttet har vært utsatt for. Det får være nok i en kronikk å antyde én viktig betraktning hos ham som kom frem i høringen i november, nemlig at de forholdsregler Havforskningsinstituttet har fulgt for å frede tre år gammel torsk, og bare tillate et begrenset fiske av fire år gammel torsk, kan føre til at bestanden gir redusert avkastning både på kort og lang sikt. En slik relativt sterk beskatning av de største fiskene i bestanden (de eldre årgangene) kan endre strukturen i bestanden, gjøre rekrutteringen usikrere og føre til at kjønnsmodning inntrer når fisken er småvokst.
Det er ikke noe som tyder på at Havforskningsinstituttet vil ta notis av den kritikk som det fikk på høringen. Det fortsetter som aldri før å påby omfattende fredningsbestemmelser og, vel å merke, fiskeriministeren godkjenner dette. Høringen har som sagt ikke ført til at de ulike synspunkter på høstingsmetoder er kommet nærmere hverandre.
Den ulike tilnærming i forskning, der biologene som studerer livet i havet ikke tar utgangspunkt i næringstilstanden, i motsetning til andre biologer, er ikke spesiell for Island; de som vandrer i internasjonale fora kan fortelle at det samme er tilfellet over hele verden.
ØKONOMISKE MODELLER for fiske i havet har heller ikke næring som parameter, som det heter i modellspråket, dvs. de tar ikke hensyn til endringer i tilgangen på næring for fisken når de forklarer hvilket fiske som blir optimalt. Disse modeller har en 90-årig historie og er opprettet i forbindelse med problemet med utnytting av allmenninger. Dansken Warming var en opphavsmann i teorien. Imidlertid ble hans fremstilling forbigått, og det var først i 50-årene de modeller som det nå bygges på, ble publisert.
Det er som kjent en generell oppgave for økonomer å vurdere fremstilling og fordeling av knappe goder. Det er derfor merkverdig at de uten forbehold tenker i modeller for allmenningsfiske der man later som knapphet på næring for fisken ikke forekommer. Havforskernes råd, at det dreier seg om å begrense fisket i mengde (målt i vekt), gir fiskerimyndighetene den oppgaven å fordele et begrenset kvantum fisk mellom fiskebåtene. Det ble først gjort på Island for torskens vedkommende i 1984, der hver båt fikk tildelt fangst i forhold til dens fangst i en tidligere periode.
FISKET AV STADIG flere fiskeslag er blitt underlagt et slikt båtkvotesystem. Til å begynne med var det ikke tillatt å overføre fangstkvoten fra én båt til andre båter, men det ble tatt opp seinere, og kvotesystemet med overførbare kvoter danner nå et økonomisk fundament for næringen og samfunnet. Kritikk av statens havforskning blir da gjerne vurdert som kritikk av fiskeripolitikken. På Færøyene hadde de i noen år et liknende fiskerisystem som på Island, med grunnlag i havforskning av samme slag. Dette systemet ble avskaffet, og i stedet ble det laget et innsatskontrollert system som ikke bygger på tillatt totalfangst, men på tildeling av retten til å drive fiske. Rettighetene fordeles på båttyper, og ulike båttyper får ulike områder å fiske på i visse tidsrom.
Det var en sterk vilje hos politikere på Færøyene og i fiskerinæringen til omlegging, etter at fangstene der var blitt stadig mindre under båtkvotesystemet. Under det nye systemet har det vært økning i fisket; siste år var det beste på mange år. Uansett møter den færøyske politikk motstand fra havforskere og fra islandske tilhengere av båtkvotesystemet.
DE HEVDER blant annet at innsatssystemet ikke vil kunne tilpasses endrede forhold i fisket.
Det er en oppgave for økonomer å avveie styringsformer for fisket i havet, slik som båtkvotesystem og innsatssystem, og gi råd for utformingen av dem.
Det må i den sammenheng være på tide for dem å ta mer eller mindre begrenset tilgang på næring for fisken som en mulig faktor å ta hensyn til; det vil finnes nok av biologer som vil kunne forklare hvilke undersøkelser som er påkrevd for å gjøre slike reformerte modeller realistiske. Uansett valg av styring for fisket er det et tankekors for Islands vedkommende å ha en ordning hvor et statlig institutt med et fast biologisk syn er enerådende i havforskningen og på samme tid sterkt involvert i fiskeripolitikken som rådgiver, all den stund den biologiske uenighet er så stor.
Bergens tidende 21. mars 2002 [kronikk]