En komité på vegne av undervisningsdepartementet har fremmet forslag om en universitetsstruktur for landet. Det dreier seg om to forslag.

Tilnærmingen hos komiteen ved formingen av det ene av forslagene var konvensjonell. Det tas sikte på en bestemt ordning med to universitet og to høgskoler. Det ene universitetet skal dannes ved at man slår sammen Islands universitet og Landbrukshøgskolen. Det andre skal dannes ved at man slår sammen to høgskoler i Nordlandet: Høgskolen i Akureyri og Høgskolen i Holar. Så er det de to høgskolene. Den ene opprettes ved at man slår sammen Høgskolen i Reykjavik og Høgskolen i Bifrøst. Kunsthøgskolen skal være den andre. Motiveringen for forslaget er tradisjonell; det dreier seg om skalafordeler og bedre utnytting enn man kan oppnå ved samarbeid alene.

Det andre forslaget er at en beholder de nåværende sju universitet og høgskoler, idet hver av institusjonene skal være selveiende. Man regner med at institusjonene seg imellom ordner med samarbeid og eventuelt sammenslåing.

Det andre forslaget er på den måten smidigere; det etableres premisser som skal tvinge fram en ansvarlig ordning. Imidlertid er det helt sikkert at det oppstår ikke høgskoler uavhengig av statsbidrag. Når dette er tilfellet, kan de bevilgende myndigheter ikke unndra seg å ta standpunkt til skolenes virksomhet f.eks. vedrørende oppgaver og lokalisering. Men da er man ikke langt fra det første forslaget.

Man bør ikke vente seg en helt stabil høgskolestruktur. Godt planarbeid innebærer å opprette spilleregler som fører til at de bestemmende reagerer på aktuelle premisser og på endringer av premissene. Planarbeid for en høgskolestruktur er i grunnen ikke annerledes enn arbeid med en samferdselsplan for landet. En slik plan har sine perioder, som følger etter hverandre, men planen er uten ende. I planarbeidet finner man fram til den helhetlige løsning gjennom svar på stort og smått. I noen saker er det noen få med intense interesser og sin egen forståelse; i andre saker er mange engasjert, og forståelsen er allmenn.

Fondsvalg er en smidig metode til å føye sammen løsninger der man tar standpunkt til samarbeid om små og store oppgaver, og til sammenslåing av små og store strukturer, eller oppløsning av større strukturer eller store oppgaver. I fondsvalg dreier det alt i alt om store saker. Men man nærmer seg en konklusjon trinn for trinn, med mulighet for revisjon. Spillereglene tvinger til ansvar, det koster nemlig stemmer å bestemme resultatet.

Men først må det bestemmes hvem som skal være med i arbeidet med en universitetsstruktur med bruk av fondsvalg. Finnes det noen som er mer i stand til det enn tingmenn? Fondsvalget kunne ordnes slik at hver tingmann fikk peke ut rådgivere, én eller flere, som fikk til egen disposisjon tingmannens stemmer i den grad han vil. Disse representanter former strukturen gjennom fondsvalg. Siden tar tinget hensyn til sakens stilling, hver tingmann som han vil, når det er aktuelt å ekspedere de enkelte saker i tinget, mens saken fortsetter som stor sak, slik man vil. Med denne framgangsmåten kan man dra nytte av komitéens foreliggende materiale.

Veiledning om store saker i fondsvalg finnes i Demokrati med radvalg og fondsvalg i et eget kapittel som heter Store saker.

Morgunbladid, 18. mai 2012 [oversatt fra islandsk]