To yngre økonomer var i åra etter 1956 i en dominerende posisjon i Islands økonomiske politikk. Vi tar for oss deres politiske strategi og tenkning—det som da ble kjent, og det som først seinere er blitt kjent. Den ene var Gylfi Gislason, som ble statsråd for handelsdepartementet i 1956, den andre Jonas Haralz, som ganske snart ble regjeringens økonomiske rådgiver. To ting ble kjent: de økonomiske tiltak i 1960, som forresten tilsvarte tiltak i 1950, og det forhold at Island skulle bli medlem av EEC, som da var under omforming. De to påstod at EFTA, frihandelsforbundet, snart gikk mot slutten, og at EFTA derfor ikke var noen mulighet for Island. De arbeidde i samsvar med dette i noen år – Jonas Haralz var da blitt departementssjef; men arbeidet ble avsluttet uten at dette ble meldt offentlig.
Det som derimot ikke ble kjent den gang, var hva som motiverte Gylfi Gislasons positive standpunkt til Islands medlemskap i EEC. Det forklarte han i 1973 på et seminar ved Universitetets økonomiske institutt (et universitetsseminar er et offentlig forum). Han var da nylig blitt professor igjen, etter 16 års fravær på grunn av politisk lederskap, og ledet seminaret. Sjefen for Islands bank (sentralbanken) innledet der om hvordan banken ble til og hva som var dens oppgaver.
I den etterfølgende diskusjon beskrev professoren hva som møtte ham da han i 1956 ble statsråd for første gang. Han fikk følelsen av å bli møtt med tusen spyd; det var så mye folk var blitt lovet og som det var forventet at han skulle arbeide for; dette gikk langt ut over hva det var mulig å innfri. For å forskanse seg mot kravene og forventningene fra folket fant han at utveien var å innordne Island i EEC.
Det er ikke kjent hvordan Jonas Haralz forklarte sine beveggrunner i denne saken ut over embetsmannens offentlige argumentasjon. Men det ble siden som et omkved hos ham, angående Islands plass blant de europeiske stater, at Island manglet disiplin i sin økonomiske politikk, og at den ville landet få i det som nå er EU.
Disiplin kan være slik at man tar ansvar på egen hånd og viser selvdisiplin. Men det kan også dreie seg om den disiplin som består i at man adlyder. Den slags disiplin har mange ventet å få i EU. I det siste har man kunnet følge med og se hvordan fjernstyring fra EU er ment å forbedre vanstyret i de enkelte stater. Vanstyret består i at myndighetene ikke klarer å etablere god økonomisk-politisk samordning; eller, om man har klart å få til en samordning, så varer denne bare en kort tid. Det var et slikt vanstyre Gylfi Gislason hadde fått oppleve som økonomisk rådgiver og politiker.
I denne sammenheng får en minne om de grenser og den disiplin til selvstyre som fondsvalg innebærer. I fondsvalg får hver deltaker grenser gjennom tildeling av stemmer i sitt fond. Det koster ham stemmer å påvirke konklusjonen i en sak; i det ligger grensene og disiplinen. I fondsvalg kan det vises hvordan hver enkelt har disponert sine stemmer og hvor mye hver enkelt sak har kostet hver enkelt deltaker i antall stemmer. Det bør nå være kjent hvordan saker av flere slag kan behandles i fondsvalg, som f.eks. samferdselsplaner, skolespørsmål—og der mer spesielt universitetsstruktur, og ikke minst formingen av finansbudsjett og finanslov. Dette kalles fondsvalg i store saker.
I fondsvalg kan det være mange saker i et sakskompleks. Ønsker som sakene innebærer, kan kjennes som tusen spyd som møter myndighetene. Men i fondsvalg gis deltakerne ved behandlingen av hver enkelt sak muligheten for å sette et skjold imellom ved å knytte behandlingen til andre saker, deriblant utgiftsrammen. Fondsvalgets selvstyre og selvdisiplin ligger i dette.
Samordningen—fondsvalg er jo samordning—kan endres ved at enkelte tidligere konklusjoner i sakskomplekset tas opp. Den slags revisjon i fondsvalget disiplineres med fondsvalgs generelle regler. Revisjonen river derfor ikke samordningen opp. Til å begynne med, uten erfaring, kan man ta opp mindre saker i fondsvalget. Det er ikke nødvendig å lovfeste fondsvalg som arbeidsmåte—ikke mer enn andre sonderinger.
Morgunbladid 22. november 2012 [oversatt fra islandsk]