Det har nå i de siste årtier vært en stigende tendens i lovgivningen til å formulere rettigheter i runde ord. Det merkes også stadig mer at det i domspremisser hevdes at myndighetene kan tolke loven i pakt med tidsånden, uansett uendret lovtekst og tidligere tolkning. Bl.a. vises dette i forslagene fra Alltingets grunnlovsnemnd i 2011, der det gjerne heter: Alle skal sikres retten til å osv. Med slike runde formuleringer kan det bli så ymse med tolkningen av hvordan utøvelsen skal bli.
For denne framgangsmåten finnes det edle ord som man ikke behøver underkjenne, men en slik styreform fører til at prosedyren flyttes fra den lovgivende forsamling til rettens lokaler. I den lovgivende forsamling kan man arbeide for ulike lovformuleringer gjennom endringsforslag. På den måten kommer delte meninger om styreform til uttrykk, og disse tiltaler eller vekker motstand. Med tendensen til runde formuleringer dekkes det over uenigheten. Det som var en politisk sak, blir juristenes sak. Jurister prosederer og forsvarer. Siden er det jurister som sier fram dommen, saken er avsluttet mens de politiske myndigheter står i le. Jurister får ved dette mer makt.
Denne tenkningen må karakteriseres som en politisk ideologi eller en politisk kurs, men den har nok ikke fått noe navn. Det er ikke sikkert noen mener å eie denne politiske kursen eller ideologien. Det har gjerne vært påpekt at det sitter så mange jurister på Alltinget, forresten forskjellig etter partier. Noen er indignert over det, men disse jurister har bevislig i valg fått støtte til å sitte på tinget og til lovgivende makt. I motsetning til juristene på tinget har allmennheten ikke valgt juristene i rettssalen—aktorer, forsvarere og dommere, og kan ikke kvitte seg med dem i neste valg.
Uansett hensikten med denne tenkningen tillater jeg meg å sette fram følgende idé om hva det er som baner veien for praktiseringen av den. Allmennhetens følelse for hvilken kurs de politiske grupperinger følger, er blitt svekket i det siste. Under slike forhold er det lite en politiker vinner på å avslutte en sak i uenighet, ettersom det er blitt uklart hvem han skal appellere til. Det å holde på et særstandpunkt vil også kunne vekke en antipati som det er best å unngå ettersom standpunktet ikke fører fram. Tingmennene velger derfor enighet med runde formuleringer av lovtekster i stedet for å uttrykke dissens. Slik blir det også vanskeligere for allmennheten å forstå hvem man bør slutte seg til eller opponere mot. Derfor reagerer stadig flere i landene med ikke å møte til valg.
Det passer i denne sammenheng å påpeke på hvilken måte det med radvalg og fondsvalg gis bedre muligheter til å ytre uenighet enn med tradisjonelle metoder—og samtidig delta i felles konklusjoner. Man kan i radvalg ytre hva man helst vil, hva som er annen preferanse, osv. og hva man aller minst vil, og man kan som representant forklare sitt standpunkt med henvisning til sin medvirkning i det kompromiss som den endelig lovteksten er. I fondsvalg, hvor man forvalter et begrenset antall stemmer, vises det i stemmetilbudene hvor intenst man arbeider for en sak og for sakens enkelte varianter. Velgerne får gjennom representantenes stemmetilbud vite hvor mye verdt deres støtte er. Gjennom bruk av radvalg og fondsvalg ses hva som er på gang når landets styre formes med lover. Slik sett må radvalg og fondsvalg stimulere den politisk deltakelsen.

Morgunblaðið 10. desember 2012 [oversatt fra islandsk, med små endringer]