Cambridge University Press/Universitetsforlaget 1986, 384 s.

Individual interests and collective action er femte bind i serien Studies in rationality and collective action. Den består av Colemans artikler om individuelle interesser og gruppeavgjørelser, publisert mellom 1964 og 1983.

Det er en samling som gjør sterkt inntrykk. Den som bare kjenner Colemans arbeid sporadisk og som har registrert, kanskje med forundring, hans vekslende tematiske interesser, må være takknemmelig for å få hans viktigste analyser og idéer om gruppeavgjørelser samlet. Han dedikerer boka til sosiologen Merton, men Colemans analytiske verktøy minner mer om sosialantropologien. Allerede i den første artikkelen, fra 1964, tar han utgangspunkt i aktøren i analysen. Det viser seg å være både fruktbart og frigjørende. Seinere presiserer han aktørbegrepet noe, dvs. hvordan aktøren trekker sammen og forvalter ulike slags ressurser med hensikt. Han tar dessuten opp sosialøkonomisk teori til kritikk, både velferdsteorien og analysen av det ufullkomne marked.

Artiklene faller i tre atskilte deler: om gruppeavgjørelser, om makt og om grunnleggende regler. De to første delene er mest omfattende. Avdelingen om gruppeavgjørelser avslutter med en ny artikkel.

I bokas første artikkel dukker idéen om bytte av makt opp, og dette temaet følges opp i flere av de seinere artiklene. Vi får også et konstruert eksempel på spill i en lovgivende forsamling, der deltakerne gis muligheter til å gradere preferanser for saksområder. I den sammenheng minner Coleman om en mangel i sosialøkonomiske overveielser om aggregering av preferanser, der Arrow har vært fanebærer, og påpeker at der knyttes saker ikke sammen, slik som i samhandlinger (såvel økonomiske som sosiale).

Dette fører Coleman videre til en teoretisk diskusjon (kap. 2) som tar sikte på å komme lenger enn Paretos krav om optimalitet. Han setter på dagsorden spørsmålet om å finne en målestokk på hvor intenst den enkelte går inn for saker, og for å jamføre folks engasjement for ulike alternativer. Han kritiserer velferdsøkonomene for å ta standpunkt som rådgivere i velferdspolitikk uten at de har et teoretisk holdbart grunnlag for å sammenlikne folks velferd. Her diskuteres makt som om det var et avklart fenomen, men seinere (i 1978, kap. 12) innrømmes det at makt vanskelig lar seg definere.

Det neste naturlige skritt er å analysere hvordan besluttende forsamlinger jenker seg etter den varierende intensitet i deltakernes engasjement i saker (kap. 3). Det fører fram til en analyse av et ideelt system for gruppeavgjørelser, der han peker på forskjeller i det økonomiske system og i gruppeavgjørelser, der tid kommer sterkere inn i bildet, der det er mindre fleksibilitet i bytte, og der oppnådde interesser ikke så lett lar seg konvertere i makt.

Bokas største artikkel, Social action systems, er et noe nyere forsøk (1977) på å lage en modell for gruppeavgjørelser. Idéen om et sosialt handlingssystem innebærer at aktører har ressurser som gir kontroll over begivenheter, og bruker dem i egen interesse for å få kontroll over de begivenheter som er av størst interesse for dem. Han anvender som et tenkt eksempel en avstemning der representanter for de nordamerikanske delstater disponerer stemmer som kan konsentreres om visse saker, mens de renonserer på innflytelse i andre. Det spill han stiller opp kan ikke diskuteres i en kort anmeldelse, men anmelderen kan ikke la være å minne om den modell som han publiserte for nettopp dette formål noen år tidligere (i Quality and Quantity og Scandinavian Political Studies i 1974). Denne modellen er konsistent, allmenngyldig og opplagt mye enklere. På forespørsel viste det seg at den hadde vært ukjent for Coleman.

Kapittel 5 er en kort, klar og interessant diskusjon om de varierende forutsetninger som påvirker hvor stabil den politikk er som voterende forsamlinger fører.

I den siste artikkelen i første del vurderer Coleman de foregående artikler i sammenheng og som ledd i en utvikling. Der er han opptatt av samfunnets spilleregler som normativt redskap, og diskuterer velferdsøkonomi og prinsippet om kompensasjon samt spørsmålet om å avskaffe grensene mellom politikk og økonomi. I diskusjonen om optimal beskatning henviser Coleman til Arrow (1979) som presenterer en avgjørelsesregel for beskatning og offentlige utgifter, som maksimerer summen av individers nytte, og der nytten avhenger av mengden av offentlige goder og skatter. Dette virket interessant, men henvisningen manglet i litteraturlista i boka, og der har ikke lykkes å oppspore den. (Dette er praktisk talt den eneste tekniske feilen jeg har funnet i boka.)

I denne sammenheng understreker Coleman at et stabilt system for optimal beskatning bør kunne konstrueres der private goder kan brukes i bytte for politisk makt, som f.eks. stemmer kan gi.

Bokas andre del, om makt, begynner med artikkelen "Political money" Den er kanskje den mest kjente av hans artikler, men det er interessant å få den plassert i en sammenheng som viser hvordan den er en videreføring av Colemans tidligere arbeider om bytte av makt og penger, og om sammenlikning av ulik intensitet i preferanser.

"Political money" peker mot et utopisk samfunn, et samfunn med andre grunnleggende normer, som bryter ned de formelle grensene mellom maktsfæren og den økonomiske sfæren. Det forutsetter en redegjørelse for dagens moralske fundament som skillelinje mellom de to sfærene (kap. 10). "Political money" peker også mot en oppdeling av innflytelsen over avgjørelser, på liknende måte som innflytelsen over økonomiske transaksjoner deles opp med pengesystemet. Studien av maktkonsentrasjonen i kap. 11 kommer naturlig i den sammenheng. Der tas det også opp et meget interessant spørsmål om kontrollen over arbeidet, eller som det heter hos Coleman, om kontrollen over hendelser av interesse. Det fører til en analyse av ansettelsestrygghet, yrkesprestisje og kvinners og ungdoms manglende kontroll over hendelser av interesse.

Bokas tredje del, om grunnleggende regler, kretser mye omkring Rawls og Nozicks samfunnsidealer, der skolesegregasjonen i Nord-Amerikas forente stater blir analysert i lys av samfunnsnormer, i et forsøk på å forene samfunnsidealer.

Coleman kan være tilfreds med sin artikkelsamling. Den viser fram faser i hans arbeid, der en ny fase er en naturlig videreføring av tidligere arbeider. Hans verk har vært og er fortsatt høyst aktuelt i faglig samfunnsdebatt. Samtidig blir man minnet om at mye er ugjort rent faglig i spørsmålet om individuelle interesser og gruppeavgjørelser.

Tidsskrift for samfunnsforskning 29 (1988) 487-489