Nå i februar 2016 når det er fire måneder til det ordinære valget av Islands president er det uvisshet om kandidater. Noen er urolige for, om kandidatene blir så mange som 10 som det synes å vente, at presidenten kan bli valgt med bare 11% av stemmene. I en slik situasjon kan hende 89% av velgerne vil han slett ikke, men det viser stemmesedlene ikke. Om det likevel går ikke så vidt bør man vite at kun én islandsk president er blitt valgt for sin første periode med majoriteten av stemmene; det var Kristjan Eldjarn i 1968. Vigdis Finnbogadottir ble valgt president med tredel av stemmene i 1980. Da Olafur Ragnar Grimsson ble valgt president for første gang (i 1996) fikk han litt over 40% av stemmene. Det innebærer ikke at de som da stemte på han, støttet ham siden helt solid. Ordningen med presidentvalg på Island sikrer altså ikke at presidenten nyter solid støtte i sin første periode eller siden.
For å få valgt en president som har sikker støtte i folket blir det pekt på ordningen å velge i to omganger, slik at det i annen omgang blir valg mellom de to som fikk mest stemmer i første omgang. Dette har vært ordningen ved rektorsvalg i Islands universitet. Tall fra rektorsvalget i 1997 viser når fire står på valg, at annen omgang kan bli mellom de to som de fleste vil minst (se min bok Demokrati med radvalg og fondsvalg, artikkel II.A.3). Denne ordningen gjelder ved valg av Frankrikes president. Valget i 2002 var i annen omgang mellom Jacques Chirac som fikk godt 80% av stemmene, mens han fikk 20% i første omgang. Jean-Marie Le Pen kom med i annen omgang med knapt 17% av stemmene; det var et hakk foran tredje mann. I annen omgang fikk Le Pen knapt 18%. Det viste seg som sagt at de som stemte på andre enn de to i første omgang—det var 13, stemte nesten alle på Chirac. De stod derfor egentlig ikke bak ham, men stemte på ham for å unngå det de syntes var verre. Valg i to omganger behøver derfor ikke dra fram at den som blir valgt, står høyt i folkets gunst.
Presidenten radvalgt
La oss undersøke hvorvidt radvalg fører ut av det uføre som her er blitt beskrevet. For å forenkle saken setter vi antall velgere til 100. Vi gir oss at i valget setter 11 velgere en kandidat av 10 øverst, mens andre er der sjeldner. I radvalg har man ikke bare muligheten å ytre hva man vil helst, men også hva man vil minst og alt derimellom. Vi gir oss at 89 vil førnevnt kandidat minst. Det viser velgeren ved å ordne ham nederst. En kandidat som ordnes først av 10, får 9 poeng; han får nemlig ett poeng for hver gang han står over en annen i rekken. Kandidat som er nedenfor alle andre i en rekke, får der ikke noe poeng. Kandidaten A som 11 ordner øverst, får da 9x11=99 poeng. Hver stemmeseddel gir 9+8+7+6+5+4+3+2+1=45 poeng. 100 stemmesedler gir ialt 4500 poeng. Av disse har A som sagt 99 poeng. De øvrige 9 får da til sammens 4401 poeng. Det blir i gjennomsnitt 489 poeng, nærmest femdobbelt det den som de fleste satte først, får. Seierherren i det konvenjonelle valget ville derfor få et forsmedelig kjør i radvalg.
Behandlingen av hver enkelt rad er av samme art og beregningen av spillene i en sjakkturnering der alle spiller mot alle. I en sjakkturnering er det klarere ettersom flere deltar hvor overlegen den som seirer er. Velgernes holdning til den som blir radvalgt, blir på samme måte jo klarere ettersom kandidatene er flere.
Færðu menn snimma niður korn sín. Skrift til ære for Jonatan Hermannsson sytti år, 107-108.
Korpuforlagid, Reykjavik 2016 [oversatt fra islandsk]