Kommunestyrene har forskjellige muligheter til å skaffe seg oppfatning om hvordan de kan ta hensyn til folkeopinionen. Kommunestyret i landsbyen Eyrarbakki har begynt forsøk med fondsstemmer i den hensikt. Kort sagt kan man med fondsstemmer vise med stemmetallet om man er engasjert i saken og på samme måte vise liten interesse ved å tilby få stemmer eller ingen ved ikke å tilby stemme for noe av sakens alternativ.

Kommunestyret bestemmer hvilke saker forelegges. De som stod på plassen for hovedmenn i kommunevalget i 1994 får stemmer til disposisjon. Listene var tre ved valget og i kommunestyret sitter der sju. Derfor ble i alt 21 gitt muligheten å være med. Tre ble ikke med, én uten oppgitt grunn, men to fordi de var ikke tilstede. I stedet kom varamenn på listene.

Stemmene som de får i sitt fond er i forhold til stemmestyrken hos listene i valget i 1994. Liste D fikk da 113 stemmer. Hver mann på D-lista får i sitt fond 11,3 stemmer for hver sak som blir forelagt for avstemning. Liste E fikk 62 stemmer. Hver mann der får i sitt fond 6,2 stemmer for hver sak. Liste I fikk 193 stemmer og hver mann får 19,3 stemmer for hver sak.

For å gi deltakerne allerede i første sak muligheten å stemme engasjert fikk de fire ganger førnevnt stemmetall som grunnbidrag, 45,2 stemmer til hver på D-lista, 24,8 stemmer til hver på E-lista og 77,2 til hver på I-lista.

På et vel søkt orienteringsmøte 18. januar ble første sak presentert. Det var regler om tider som barn får lov å være utadørs. Det var fire alternativ i saken: den alminnelige regelen, regelen i Akureyri, regelen i nabokommunen Selfoss eller som i Vopnafjørdur (meget liberalt). Hver deltaker fikk stemmeseddel med sitt navn, antall stemmer i fondet og de fire alternativene. Noen dager etter var jeg på kommunekontoret, om noen skulle behøve nærmere veiledning. Leveringsfrist (i lukket konvolutt) var til 30. januar.

Det er nødvendig å ha en oppfatning om de saker som blir forelagt næst for å vurdere hvor viktig saken er som er til behandling. Derfor ble de to nærmeste sakene presentert på møtet 18. januar. Den ene dreier seg om bidrag til idrettsstjerner fra Eyrarbakki. Kommunen har gitt slike bidrag. Det er spørsmål om det skal fortsette og da i større eller mindre omfang. Den andre saken er om fartshindringer i landsbyen og lekeplasser. Det kan gjennomføres på ulike måter, med ulike kostnader til følge. Den 15. februar ble resultatet fra avstemningen presentert på et møte for deltakerne, metoden diskutert og orientert om de nærmeste sakene.

Fondsstemmesaken har en noe lengre forhistorie på Eyrarbakki. Ordføreren som samtidig er rådmann ble interessert høsten 1994. Det førte til at jeg kom på kommunestyremøte i januar 1995. Idéen ble godt mottatt. Det tok lang tid for meg og ordføreren å finne passende saker. Det har nok mye å gjøre med hvor liten kommune Eyrarbakki er, men det viste seg at idéer om passende saker dukker lettere opp når man er begynt og det blir flere med i diskusjonen.

Man spør hvorvidt kommunestyret gir fra seg makt med den slags opinionsundersøkelse. Det gjør det ikke. Det er bare kommunestyret som har rett og plikt å ta avgjørelser på vegne av kommunen. Da kan man spørre om det ikke gir fra seg innflytelse. Jeg antar at kommunestyrer overhode forsøker å danne seg en oppfatning om hvordan deres avgjørelser vil bli mottattt. Én måte er fondsavstemning blant dem som har vist generell interesse ved å stå på valglista. Kommunestyret bestemmer hvilke saker blir forelagt på denne måten. Kommunestyreflertallet kan hende har bestemt seg for å gjennomføre en sak, men det kan skje på flere måter. Med fondsavstemning kan flertallet orientere seg om hvordan ulike alternativ vurderes.

Erfaringen fra Eyrarbakki, om den ikke er omfattende, gir grunn til å mene at kommunestyret med fondsavstemning kan få dokumentert ansvarlig reaksjon på saker og på den måten støtte seg til oppfatningen hos dem som ved å ha stått på valgliste har vist interesse for kommunale spørsmål. Én enkelt sak får ikke være dominerende i en slik opinionsundersøkelse. Derfor passer det ikke å ta opp finansbudsjettet i sin helhet, men det er under overveielse på Eyrarbakki å ta opp hvordan folk vurderer å kutte ned med spesielle tiltak de av kommunens gjeldsposter som er kostbare. Med fondsstemmer kan man få reaksjonen på forskjellige tiltak i den henseende. På samme måte kan man noen steder ta for seg plan om investeringer der det dreier seg om å sammenstille enkelte tiltak og nivået for kommuneskatt og skatt på fast eiendom med hensyn til dem. Tredje sak som gjentar seg årlig er bidrag til foreninger. Der kan kommunestyret bestemme maksimal totalsum, mens oppfatningen om fordelingen av summen ville bli undersøkt med fondsstemmer, og da kan den muligheten være med at hele summen ikke blir utnyttet. I bykommuner synes framgangsmåten å kunne være den at at formannskapet gir enkelte av kommunens komitéer i oppdrag sammen med byens tjenestemenn å presentere sakene i enkelte alternativ og siden kan formannskapet forelegge saken for dem som disponerer fondsstemmer.

Folk spør om ikke en innbitt minoritet med fondsstemmer gis mulighet å herske i sin spesielle sak. La oss se på hva erfaringen på Eyrarbakki tyder på. Husk at det dreier seg om saker som kommunestyret (flertallet) søker oppfatningen av hos en større gruppe. Med resultatet følger kjennskap til hvordan enkelte deltakere har handlet. Slik kan flertallet vurdere innflytelsen hos enkelte deltakere på resultatet og hvor gode grunner det er til å ta hensyn til det. Deltakerne presenterer seg med sine stemmetilbud. Den som tilbyr stemmer som ikke kommer overens med hans egne oppfatninger ødelegger sitt rykte og tiltaler ikke folk å dele hans synsmåter generelt. Således blir det dyrere for ham å arbeide for sine saker. I hver enkelt sak behøver det ikke være flere enn to alternativ, men antakelig blir de sjelden mindre enn fire. Under slike omstendigheter vil deltakerne se seg tjent med ikke bare å tilby stemmer for det man helst vil, men også det nestbeste alternativet, det tredje beste og så videre. Den som ikke gjør så risikerer å miste muligheten til å hindre det alternativ å seire som han minst vil. Om man vurderer forholdene slik vil man nok skjønne at de innbitte minoritetsgrupper som folk synes forekommer løses opp i enkeltindivider som sikkert kan fortsatt ha ønsker langt fra folkeopinionen, men blir i stand til å overveie noe som nærme seg mer folkeopinionen og gir uttrykk for det med stemmetall trinnvis nedadgående og kan på den måten bidra til seieren for et alternativ som er annet enn de helst ønsker.

Sveitarstjornarmal 56 (1996): 1 59-60 [oversatt fra islandsk]