Det anses nå mulig å fordoble avkastningen i islandsk fiskerinæring i løpet av de nærmeste 10 år, som er en økning på fem til seks prosent i året, ifølge en utredning Fiskeridepartementet i Reykjavik nylig har offentliggjort. Utredningen regner dog ikke med noen økning i fangsten av torsk. Det er i motsetning til det mål Havforskningsinstituttet i Reykjavik har satt i forbindelse med sine råd om regulering av torskefisket for departementet. Målet har vært å øke den vesentlig.
Torskefangsten som reguleres i samsvar med Havforskningsinstituttets råd er nå ikke stort mer enn halvdelen av det den har vært. For inneværende fiskeriår som begynte 1. september, får total torskefangst maksimalt bli 179.000 tonn; i fjor ble grensa satt til 190.000 tonn. Bare to ganger, i 1995 og 96, er fangsten blitt mindre enn 179.000 tonn, henholdsvis 164.000 og 169.000. I 80-åra ble fangsten flere ganger over 300.000, og enda større var den før utvidelsen av landets fiskerigrense i 60- og 70-åra. En slik tilbakegang er ikke spesiell for Island. Ifølge Havforskningsinstituttet i Bergen har samlet fangst av torsk i Nord-atlanteren siden 1965—1970 minska fra 3,5 millioner tonn til mindre enn 1 million.
I oktober 2001 ordnet den islandske fiskeriminister en høring om islandsk havforskning. Trass i kritikk som Havforskningsinstituttet i Reykjavik fikk på høringen, ble det ingen endring i de overveielser instituttet presenterte i sommer for regulering av fisket for inneværende fiskeriår. Som før ble det ikke tatt hensyn til næringsforholdene.
Statens havforskere på Island forklarer aldri hvorfor de ikke tar hensyn til næringsforhold i sin rådgivning om regulering av fisket; for utnytting av dyr og planter er det selvinnlysende å gjøre det.
Jeg tillater meg å bruke noen ord på det. En bonde som sultefôrer dyra sine, volder seg sjøl økonomisk skade; han bryter også dyrevernloven. Han kan rette opp forholdet, enten ved å skaffe seg mer fôr eller ved å slakte noen av dyra. Hensynet til næring, enten det er gjødsel for planter eller fôr for dyr, er grunnsyn i landbrukernes betraktninger, og sjølsagt også landbruksøkonomenes, men det er ikke tilfellet hos statens havforskere i Reykjavik og hos fiskeriøkonomer.
Når Havforskningsinstituttet i Reykjavik i vår fikk høre fra fiskere at torsken enkelte steder var mager, var svaret at dette var bare enkelte steder og at forholdet ikke var verre enn det hadde vært. En bonde må vita at det hjelper ikke dyra som han sultefôrer, at dyra hos naboene har nok fôr, og det hjelper heller ikke hans økonomi. Det hjelper ikke torsken ved vest-Island om det finnes nok å ete for torsken ved aust-Island. Det hjelper heller ikke dem som fôrer svakt, at det er ikke verre enn det har vært.
Forholdene i landbruk og fiske er vesensforskjellige på grunn av eiendomsforholdene. I landbruket dominerer privatøkonomi, mens havet har vært felles eie. Det er derfor naturlig at allmenningsspørsmålet har vært sentralt i fiskeriøkonomien. Opphavsmannen der, den danske økonomen Warming, tok ikke næringsforholdene opp i sine to artikler (i 1911 og 1931). Med artikler av Gordon og Scott i 50-åra ble kontroll av fiskeallmenninger et økonomisk tema.
Gordon omtalte næringsspørsmålet, men han avfeide det som uten betydning for avkastningen i en fiskeallmenning, og i hans modeller for regulering av innsatsen er tilgang på næring aldri en parameter. Scott presenterte sitt bidrag som en videreføring av Gordons artikkel, hvor næringsforholdene heller ikke var parameter i modellene. Siden dette har fiskeriøkonomenes omhandling av kontrollen av fisket i havet bygd på slike modeller, uten næringsforhold som parameter. Dette kan konstateres med relativt nye eksempel fra Norge og Danmark.
En sentral forfatter, Røgnvaldur Hannesson, professor i fiskeriøkonomi i Bergen, påpeker i boka Bioøkonomisk analyse av fisket (Bioeconomic analysis of fisheries) at det er nødvendig å vurdere konsekvensen av fangsten i en gitt periode for fangsten i framtidige perioder. Han hevder i forbindelse med det at årsaken til variasjon i fiskens vekst og i fornying av bestanden er lite kjent, men han forklarer ikke problemet, for at biologer skulle kunne bidra med kunnskap for modell for optimalt fiske. Han påpeker at fangsten kan være avhengig av hvorvidt det brukes fiskeredskap som er selektive, dvs. tar fisken avhengig av alder og størrelse, men betraktningen relateres ikke til fiskens tilgang på næring. I sin analyse av variasjon i fiskebestandenes størrelse behandler han som eksempel den norsk-arktiske torsken og antar at fiskens vekst fra år til år kan være avhengig av næringstilgang, men sier uttrykkelig at han i sin behandling vil unnlate å ta hensyn til variasjon i fiskens vekst. I det siste kapitlet, om metoder for fiskerikontroll, tas det ikke hensyn til næringstilgangen.
For å avveie disse forhold er det nødvendig med samarbeid mellom fiskeriøkonomer og biologer. I den forbindelse er det på plass å gjøre oppmerksom på at det har vært uenighet om forvaltningen av torsk på Havforskningsinstituttet i Bergen. Dette kan man lese om i Forskningspolitikk 2/2001 hvor professor Lars Walløe, preses i Det Norske videnskaps-Akademi, anmelder boka «Havet, fisken og vitenskapen — Fra fiskeriundersøkelser til havforskningsinstitutt 1860—2000», gitt ut av Havforskningsinstituttet i Bergen. Der savner han en redegjørelse om ulike meninger som han etterlyser blant annet med følgende ord: „Og hva med de siste ti årenes faglige uenighet om forvaltningen av torsk blant instituttets forskere (og pensjonister)?“

Fiskaren 11. nóvember 2002 18