Sammendrag
I motsetning til dyr og planter i privat eie der tilgang på næring blir oppfattet som en betydningsfull faktor for avkastninga, er næringsforholdene ikke blitt tatt i betraktning som parameter i økonomiske modeller for regulering av fiske i havets allmenninger. Det vises hvor ødeleggende det ville være når det dreier seg om beitesallmenning for sau, ikke å regulere utnyttingen med hensyn til næringsforholdene, og det gis flere analogier med forholdene på en beitesallmenning og forholdene i havet med hensyn til god avkastning.

Næringsforholdene er helt sentrale ved utnytting av planter og dyr i privat eie, deriblant fisk i oppdrett. I motsetning til det, når det dreier seg om allmenning som havets fiskebanker har vært, har næringsforholdene ikke forekommet som parameter i økonomiske modeller for utnyttingen av den. Opphavsmannen blant økonomene i spørsmålet om kontroll av fiskeallmenninger, Jens Warming, viste i to artikler i Nationaløkonomisk tidsskrift hvordan det kunne sikres at innsatsen i fisket ikke ble for stor, først (1911) at det ikke ble for mange fiskere i et gitt område, og siden (1931), når det gjaldt ålefiske, at det ikke ble lagt ut for mange ruser. Warming tok ikke hensyn til næringsforholdene i sine betraktninger. Hans artikler tildrog imidlertid ikke oppmerksomhet blant økonomiske forfattere.
Kontroll av fiskeallmenninger ble først et økonomisk tema i 50-åra, med to artikler i Journal of political economy, den første av H. Scott Gordon (1954) og den andre av Anthony Scott (1955). Gordon omtaler næringsspørsmålet (s. 127) for siden å avfeie det som uten betydning for avkastningen i en fiskeallmenning, og i hans modeller for regulering av innsatsen er tilgang på næring aldri en parameter. Scott presenterer sitt bidrag som en videreføring av Gordons artikkel hvor næringsforholdene heller ikke er en parameter i modellene. Siden dette har økonomenes omhandling av kontrollen av fisket i havet dreiet seg om slike modeller, uten næringsforhold som parameter. Dette kan konstateres med relativt nye eksempel fra Norge og Danmark. Røgnvaldur Hannesson (1993) påpeker (s. 32) at det er nødvendig å vurdere konsekvensen av fangsten i en gitt periode for fangsten i framtidige perioder. Han hevder i forbindelse med det at årsaken til variasjon i fiskens vekst og i fornying av stammen er lite kjent, men han forklarer ikke problemet, for at biologer skulle kunne bidra med kunnskap for modeller for optimalt fiske. Det er imidlertid hensikten med denne artikkel å gjøre det, dvs. å påpeke biologiske forhold som bør presiseres for at tiltak for regulering av fisket skal kunne avveies økonomisk. I kapittel 3 påpeker han at fangsten kan være avhengig av hvorvidt det brukes fiskeredskap som er selektive, dvs. tar fisken avhengig av alder og størrelse, men betraktningen relateres ikke til fiskens tilgang på næring. I sin analyse av variasjon i fiskestammenens størrelse behandler han som eksempel den norsk-arktiske torsken (avsnitt 4.23) og antar at fiskens vekst fra år til år kan være avhengig av næringstilgang, men sier uttrykkelig at han i sin behandling vil unnlate å ta hensyn til variasjon i fiskens vekst (s. 83 og igjen s. 89). I det siste kapitlet (5), om metoder for fiskerikontroll, omtales næringstilgangen ikke som parameter.
To finske forfattere, Kaitala og Lindroos (1998), behandler spilleteoretisk forutsetningene for tre stater til å regulere i fellesskap fiskestammer som går over felles grenser for disse stater. Den biologiske parameter for regulering er fiskestammenes størrelse, mens regulering av andre forhold, slik som næringsvilkårene, kommer ikke i betraktning i deres analyse.
Disse eksempel illustrerer en tradisjon hvor næringsforhold forbigås som parameter for regulering av fisket i havet.
To nye doktorsavhandlinger fra Danmark og Norge, ?Property rights based regulation of fishery: Applications and theory? av Niels Vestergaard (1998) og ?Six essays on resource rent sharing? av Thorolfur Matthiasson (1998), kan tas som tegn på at fortsatt påkaller næringstilgangen ikke oppmerksomheten i økonomisk sammenheng i Norden. Ola Flaaten (1991) gjør riktignok oppmerksom på at tilgang på næring kan være en begrensende faktor der det er konkurrerende fiskeslag, men uten å ta opp hvordan konkurransen om begrenset næringstilgang mellom individer av samme fiskeslag påvirker utbyttet. Fra litteratur i land utenfor Norden kan tas som nye eksempel på at næringstilgangen utelates som parameter for optimalt fiske artikkelsamlingen The politics of fishing (Gray 1998) der kvoter av fisk er parameteren, og artikkelen ?A model of regulated open access resource use? av Homans og Wilen (1997). De to nevner andre tiltak enn regulering av fiskefangst (altså kvoter) som instrument for optimalt fiske, som f.eks. maskevidde, men de relaterer dem ikke til næringstilgangen.

I det følgende blir det vist at man av økonomiske hensyn må vurdere fiskens næringsvilkår, og det blir i lys av det pekt på forskjellige biologiske forhold som det må tas hensyn til ved valg av tiltak for økonomisk regulering av fisket.

Livet i naturen reguleres av tilbud og etterspørsel. Tilbudet av næring er begrenset og det går i svingninger, mens etterspørselen bestemmes av antall levende organismer i de forskjellige årganger, og der er det også svingninger. Landbruk innebærer å ha antall dyr eller planter som skal utnyttes, i forhold til tilgang på næring. En fornuftig sauebonde holder antall sauer nede i relasjon til fôret. Om han ikke øker fôrhøsten betraktelig må han slakte mesteparten av lamma. Når sauene er i fjellet er det ikke hans ens sak hvor god næring de får, det er styret for beitesallmenningen som tar hånd om utnyttingen av den. Utnyttingen av en slik allmenning er på mange måter lik utnytting av fiskebanker som er allmenning; det vil vi drøfte i det følgende.

Regulering av sauebeite i en allmenning og av torskefiske. Sammenlikning.

Tilstrekkelig tilgang på næring helt fra det første
Styret for en beitesallmenning må bestemme om våren når det er tillatt å sende sauer til fjells. Det bør ikke skje før det finnes tilstrekkelig beite, slik at søyene kan gi lamma nok mjølk for at de skal vokse godt.

Dette kan ikke helt sidestilles for torskens vedkommende, fordi menneskene ikke kan lede torskens vandringer direkte. Torsken går dit det finnes noe å ete og drar seg vekk der det ikke finnes nok. Menneskene bestemmer ikke hvor torsken går; menneskene bestemmer som sagt ikke når og hvor torsken stimer på bankene, men menneskene påvirker det med sitt fiske og fiskemetoder hvor mye forekommer av de forskjellige årganger på bankene. I dette henseende innebærer fornuftig oppsyn til gagn for torskefisket at torskens levekår observeres; de viser seg så det kjennes i torskens kondisjon i forskjellig alder, og fornuftig styring av torskefisket innebærer at det blir fisket og drept såpass mye av både ung og gammel torsk at det blir god næring for alle årganger. Her finnes det mange spørsmål og mye å tvistes om som angår folk i varierende grad, og det forekommer forskjellige interesser.

Å bevare ressursen
Ressursen på en beitesallmenning er vegetasjonen. For å bevare denne ressursen bør det unngås å sende sauene såpass tidlig til fjells at den tar skade av. Det er grunn til å tro, om det skjer for tidlig, at det merkes før på dyrenes kondisjon enn på vegetasjonen. Det er en oppgave for allmenningsstyret å sørge for at sauene ikke blir sendt til fjells før vegetasjonen tåler det.

Ressursen i havet som kan jamføres med vegetasjonen som gir beitedyra næring, er torskens føde av forskjellig slag. Torskens næringsvilkår kan vurderes ved å iaktta torskens trivsel i forskjellig alder; det finnes ingen bedre målestokk på dem. Menneskene har ikke mulighet til å forsinke torskens vandring på bankene, men de har mulighet til å holde størrelsen på torskens forskjellige årganger innen de grenser der den blir i god kondisjon. Et fornuftig oppsyn til gagn for torskefisket innebærer å observere torskens kondisjon, og en fornuftig styring av torskefisket innebærer å arbeide for at det finnes tilstrekkelig tilgang på næring for god kondisjon, å anvende den slags fiskeutstyr at tilstrekkelig mye av ung fisk dør, og å fiske tilstrekkelig mye. Her finnes det mange spørsmål og mye til å bli uenig om som angår folk i varierende grad, og ulike interesser.

Formeringen under kontroll – Ungdyra tynes
Styret for en beitesallmenning bør kontrollere når dyra blir sendt til fjells og hvor mange, mens hver enkelt sauebonde har ansvaret for å holde igjen med formeringen av sin egen sauebestand. En ukontrollert forplanting ville føre til større formering enn det finnes levevilkår for. Om høsten avgjør sauebonden hvor mange dyr får leve, og der teller slakt av ungdyr mest, hvor myndighetene har oppsyn med at påsettet ikke blir større enn det med sikkerhet finnes vinterfôr for. I miljøspørsmål tales det gjerne om at naturen får nyte tvilen om virkningen av omstridte forhold. I dette tilfelle er det dyra som får nyte tvilen; ellers ville det være fare for underernæring for dem. Bare en brøkdel av dem som blir født om våren, får leve.

Synsvinkelen for fornuftig kontroll av torskefisket er at det finnes levevilkår for bare en brøkdel av yngelen. Det meste av yngelen omkommer på en eller annen måte, blant annet av manglende ernæring. Jo mer ernæringsmangelen rår i dette forhold, desto mer merkes underernæring hos de fisker som det er meningen å ha inntekt av å fiske. Fornuftig kontroll av torskefisket tar sikte på å bruke fiskeutstyr på den måten at såpass mye omkommer av yngel og ungfisk at ikke hunger og underernæring ødelegger fangsten, og at det som når moden alder, trives fra ung alder til full modning. Ved å tyne tilstrekkelig sterkt nyter torsken tvilen slik at det som lever videre, ikke lider av underernæring. Her finnes det saker å overveie og tvistes om som angår folk i varierende grad, og ulike interesser, blant annet med hensyn til fiskeutstyr som i varierende omfang tyner ungfisk og derfor i varierende grad påvirker levevilkåra for den del av kullet som havets føde kan rekke for.

Liten trivsel i fjellet – Liten trivsel i sjøen
Om trivselen på beitedyra er utilfredsstillende når det lir på sommeren, finnes det ingen annen råd enn å hente en del av beitedyra og føre dem ned til bygda?sauene finner gjerne på dette av seg sjøl om vegetasjonen blir dårlig og tar veien ned til allmenningsstengslet.

Om trivselen på torsken viser seg å være utilfredsstillende, bør man av samme grunn redusere antall torsk; det kan bare skje ved å fiske. Forholdene krever overveielse og interessene kan være ulike og derfor er det mye å tvistes om.

Sveltedød – Torskestammens sammenbrudd
I tidligere tider ble det gjerne sveltedød for husdyr over hele distrikt i landet. Det skyldtes fôrmangel; påsettet var større enn det fantes fôr for i harde år. Nå finnes det lov, og slik har det vært lenge, som forplikter husdyreiere til å ha sikkert tilstrekkelig fôr, og det følges opp med offentlig oppsyn.

I havet blir det hyppig sammenbrudd i fiskestammer. Årsaken er mangel på føde. I gode åringer blir fiskene naturlig nok mange og med god trivsel, men det mangler føde for så mange når det blir kaldere. Da blir det sammenbrudd på grunn av hungersnød. Menneskene kan reagere på hungersnød på land ved å hente føde og fôr, men i havet finnes det bare ett å gjøre mot hungersnød (sammenbrudd), å fiske mer. Det er en oppgave for dem som bestemmer tiltak for kontroll av fisket, å reagere på slike forhold, og det er forskjellige sider av saken som må overveies og som det kan bli uenighet om.

For sterkt beite og for lite fiske paralleller
Om sommeren må allmenningsstyret kontrollere at vegetasjonen ikke ødelegges av for sterkt beite. Er det fare for at det beites for sterkt, må antall beitedyr reduseres; det er ikke bare at vegetasjonen ødelegges av for sterkt beite, det blir også for lite næring for beitedyra.

I sjøen er det sammeliknbart med for sterkt beite at torsken mangler næring. Analogien til rådet på en beitesallmenning er å redusere torskebestanden ved å fiske mer eller ordne fisket slik at mer av yngel og ungfisk går under. Om det er å frykte at torsken utnytter for sterkt det han lever av, er rådet også å redusere torskebestanden. For sterkt beite med til følge svak tilvekst på lam på beitesallmenningen og mager fisk i sjøen er derfor parallelle tegn på uøkonomisk forvalting. Her er det forhold som må overveies, spesielt når det gjelder sjøen, og som det vil bli tvistet om. Forvaltningstiltak i denne sammenheng angår fiskenæringens folk i varierende grad og blir derfor kontroversielle.

Mager fisk bevart til bedre tider – Beitedyra underernært om våren
Torsken eter lodde. Størrelsen på loddestammen svinger betraktelig. Når torsken er mager og det finnes lite lodde anerkjennes det at torskestammen er for stor i forhold til næringen. Likevel hevdes det at torskefisket bør begrenses for å ha nok av torsk for å nytte de store loddemengder når de kommer. Imidlertid venter sulten torsk ikke på at loddebestanden blir større. Den tilfredsstiller sin sult uten videre med lodde, og derfor vokser loddestammen ikke, og torsken vokser ikke som den gjør når den får tilstrekkelig og jamn ernæring. Dette er forhold som behøver overveies og som det kan bli uenighet om.

Å oppbevare mager fisk i havet til det blir bedre tider, er det samme som å sende sauene til fjells om våren trass i manglende vegetasjon, fordi man forventer tilstrekkelig vegetasjon midt på sommeren. På samme måte som sulten torsk eter opp lodda før stammen blir stor, ødelegger sultne sauer vegetasjonen med gnaging slik at den blir for svak til å kunne komme seg under sommervarmen og bli frodig, mens lamma mangler stabil næring og vokser derfor ikke harmonisk. Om disse forhold finnes det ikke uenighet.

Begrensning av total slaktevekt – Begrensning av totalfangst
Uansett gode værforhold og tilstrekkelig vegetasjon og god trivsel på dyra på allmenningen kommer det ikke på tale på Island å forlenge beitetida om høsten; da er værforholdene ikke å lite på og det finnes arbeidsoppgaver på gardene som må gjøres ferdig før vinteren. Det ville derimot anses absurd å bestemme beitetida på en allmenning med hensyn til på forhånd bestemt total slaktevekt og at sauene skulle hentes tidligere i fjellet når forholdene har vært gode, og stoppe på den måten utnytting av landet når forholdene er på det beste.

Kontroll av torskefisket ved Island har derimot vært på den måten at totalfangsten har vært begrenset på forhånd og uten å kunne tilpasses sterkere torskestimer enn forutsatt når tillatt totalfangst ble bestemt, uten tiltak tenkt for å påvirke størrelsen i hvert kull med hensyn til fangstbestandens trivsel. Det er sammenliknbart med å bestemme tillatt total slaktevekt fra bygdeallmenningen og gi ordre om å hente sauene i fjellet når det antas at den er blitt oppnådd, men ikke gjøre noe for å sikre trivselen på dyra på allmenningen ved å begrense antall beitedyr som sendes til fjells.

Begrensning av dyretall på beite – Begrensning av fisket
Intensiteten på beitesallmenninger måles gjerne i antall voksne sauer. Når det gjelder Island har bøndene i det siste hver for seg redusert antall sauer eller sluttet å sende dem til fjells i den grad at styrene for bygdeallmenningene ikke har funnet grunn til å bestemme totalreduksjon av dyr på beite. Det er grunn til å tro, om en slik reduksjon skulle utliknes på saueeierne, at målestokken måtte bli antall voksne sauer; derimot mangler det en allmenngyldig målestokk på innsatsen i fisket som jo drives på så mange måter.

Mange slags saker for overveielse og ulike interesser
Det må nå være klart at en økonomisk modell for fisket i allmenninger som ikke har næringstilgang som parameter, ikke reflekterer vesentlige biologiske forhold. Det er langt enklere å inkludere næringstilgang som parameter for allmenningen i et lite samfunn som en sauebygd enn det er for en stor allmenningsressurs som havfiske. Grunnen til det er at de biologiske forhold i sauebygda er mer åpenlyse enn i havet og at det dreier seg om mindre økonomiske interesser enn i fisket. Problemet for fellesskapet ved kontrollen av utnyttingen av havet er utilstrekkelig kunnskap om sammenhengen mellom fiskebestand, fiske av ulike aldersgrupper og næringstilgang, samt interessemotsetninger mellom ulike grupper av fiskere. På dette feltet er det behov for forskning om betydningen av næringstilgangen for fisket og forvaltningen av fiskeressursen, bl.a. ved utvikling av bioøkonomiske modeller. Uansett er det viktig for forvaltningen av fisket å skjele til næringstilgangen. Det må da innrømmes at bestemmelser av totalfangst og fordelingen av den er svakt begrunnet, om man ikke tar hensyn til næringstilgang, og at det er forskjellige forhold som er av betydning for utbyttet, som menneskene kan påvirke. Det er imidlertid ikke greit for et stort fellesskap å få avgjort hensiktsmessige tiltak med hensyn til varierende biologiske forhold. Det unnskylder dog ikke at de blir ignorert.

Referanser

• Ola Flaaten (1991): «Bioeconomics of sustainable harvest of competing species», Journal of environmental economics and management 20 nr. 2, 163-180.
• H. Scott Gordon (1954): «The economic theory of a common-property resource», Journal of political economy 62 nr. 2, 124-142.
• Tim S. Gray (red.) (1998): The politics of fishing. MacMillan, Basingstoke.
  Frances R. Homans og James E. Wilen (1997): «A model of regulated open access resource use», Journal of environmental economics and management 32 nr. 1, 1-21.
• Veijo Kaitala og Marko Lindroos (1998): «Sharing the benefits of cooperation in high seas fisheries: A characteristic function game approach», Natural resource modeling 11 nr. 4, 275-299.
• Rögnvaldur Hannesson (1993): Bioeconomic analysis of fisheries. Blackwell, Oxford.
• Anthony Scott (1955): «The fishery: The objectives of sole ownership», Journal of political economy 63 nr. 2, 116-124.
• Thorolfur Matthiasson (1998): «Six essays on resource rent sharing», Universitetet i Oslo, sosialøkonomisk institutt, økonomisk doktoravhandling nr. 43.
• Niels Vestergaard (1998): «Property rights based regulation of fishery: Applications and theory», Københavns universitet, økonomisk institut, Ph.D.-afhandling nr. 50, rød serie.
• Jens Warming (1911): «Om grundrente af fiskegrunde», Nationaløkonomisk tidsskrift, 499-505.
• Jens Warming (1931): «Aalegaardsretten», Nationaløkonomisk tidsskrift, 151-162.

FFblaðið (Torshavn) 16. desember 2004 24-25