Følgende artikkel om personvalg har utgangspunkt i en aktuell situasjon, men hensikten med den er å dra fram trekk ved den enkle overførbare stemmegiving som man i voteringsteorien ikke har vært oppmerksom på. For å forstå artikkelen må utenforstående få vite litt om den aktuelle sak.
Islandsk grunnlov endres på følgende måte: Alltinget vedtar endring. Så skrives det omgående ut nyvalg, og det nye Alltinget voterer over endringen. Endringen i grunnloven blir gjeldende ved at det nye Alltinget vedtar den.
Under de finansielle omveltningene siden høsten 2008 ble det stemning for en ny prosedyre for endring av grunnloven. Det ble vedtatt lov om valg av en grunnlovsforsamling som skulle legge fram forslag til grunnlov for Alltinget. Forsamlingen skulle være på 25, og disse skulle velges med den enkle overførbare stemmegiving, som forresten aldri var blitt praktisert I landet.
Det var lett å bli kandidat og de ble nok overraskende mange, 522. Hver av velgerne fikk stille opp - og ordne - opptil 25 av dem.
Personvalget til grunnlovsforsamlingen 27. november ga noe å tenke på. På valgdagen var jeg i kretsvalgstyret i Laugardal (i Reykjavik), det største valgstedet i landet. Der henvendte en mann fra Skotland seg til meg. Han var invitert av justisdepartementet i forbindelse med valget og hadde vært her tidligere, i september, da etter henvendelse fra Altinget. Den gangen dreiet det seg om behandlingen av lovproposisjoen i saken. Han omskrev teksten for Alltinget, sa han.
Han fortalte følgende: Metoden anvendes i Skotland, Irland, Nord-Irland, Australia, New Zealand og Kanada–den britiske verden, skjøt han inn–og i Cambridge i Massachusetts i New England. Det kunne gjerne være 10-12 som skulle velges, og hittil høyeste antall kandidater i denne metodes historie var 70. Da kunne hver velger stille opp - og ordne - samtlige kandidater, for eksempel 1, 2 osv. ned til 69 og 70. Ved valget av grunnlovgivende forsamling på Island kunne hver av velgerne stille opp - og ordne - bare 25 av kandidatene.
Metoden blir her vurdert ut fra erfaringen i valget i november.
Men først et tenkt eksempel.
Det skal velges én. Det er 21 velgere. For å finne plassdelen, dvs. det antall stemmer som behøves for å bli valgt, må det først fastsettes en divisor. Divisoren er antallet som skal velges, pluss 1. Ettersom det skal velges 1, blir divisoren 2. Antall velgere, 21, divideres nå med dette tallet. Det gir 21/2 = 10,5. Plassdelen finnes ved å ta bort desimalen og legge til 1. Plassdelen blir følgelig 11.
Det er 5 på valg: A, B, C, D og E. 11 av velgerne ordner kandidatene slik:
A
B
C
D
E
mens 10 velgere ordner dem slik:
B
C
D
E
A
A oppnår et antall stemmer lik plassdelen. De 11 som det bestemmer, setter alle B umiddelbart etter A. De 10 som plasserer B øverst, plasserer derimot A nederst. Imidlertid får det ingen konsekvenser ved denne voteringsmetoden.
Dette eksempel har jeg tidligere presentert for å sammenlikne den enkle overførbare stemmegiving med radvalg (Demokrati med radvalg og fondsvalg, s. 40). I radvalg blir B valgt; for å være på første plass får B 10×4 poeng og for å være på annen plass 11×3 poeng, i alt 73 poeng. A får 11×4 poeng, 44, for å være på første plass, men ikke noe poeng for siste plass.
La oss se på hva virkningen av en slik vurdering hos velgerne, nemlig det å ville forhindre at bestemte kandidater blir valgt, hadde blitt med metoden som ble anvendt ved valget av grunnlovsforsamling i november. I eksemplet skal det velges 25; derfor er divisor 25+1. La oss videre forutsette følgende: Antall velgere er 100000. Plassdelen, dvs. nødvendig tall for å bli valgt, blir derfor 3847. A er øverst hos 3900 velgere. Det sikrer ham plass. Dette vil hende sjøl om ingen av de andre velgerne har ham blant de 25 som de stiller opp og ordner. Det kan gå på samme måte for B, som 3850 setter øverst, selv om ingen av de andre velgerne har ham på sin stemmeseddel. Slik kan det velges 25, hver av dem med en snever gruppe bak seg, trass i at de aller fleste mener de ikke bør komme på tale. På den annen side kan det være kandidater som er på annen eller tredje plass hos de aller fleste velgerne, men som ikke kommer i betraktning fordi de ikke har mange nok førsteplasser.
Av de 25 som ble valgt til grunnlovsforsamlingen var det 22 fra landets hovedstad og 2 fra hovedstaden i Nordlandet, mens kun èn kom utenfor disse hovedstedene. Slik gikk det trass i at det er sannsynlig at ingen velger har villet det. Det er nemlig ingen samordning i den enkle overførbare stemmegiving, det er tilfeldig hvilke velges sammen. Dette kan hende sjøl om det bare er to som skal velges. Dette vil jeg vise med et eksempel som ikke er langt fra virkeligheten.
Lærerne skal velge to representanter i skolestyret. Skolen har lokaler på to steder, i Kvinnestræde–der er det fag som kvinner helst underviser i–og i Karmennsgate hvor de fag har plass som menn helst underviser i. Alle mener at hvert av stedene skal ha sin representant–og likeledes hvert av kjønnene. I et ubundet personvalg eller med bruk av den enkle overførbare stemmegiving hvor alle plasserer øverst lærere av begge kjønn og fra begge steder, er det uvisst om resultatet blir i samsvar med den felles oppfatningen, det kan lett bli slik at det velges to menn fra Karmennsgate eller to kvinner fra Kvinnestræde. Med bruk av radvalg av par kan det ikke gå slik. Der vil alle mulige par ha de kjennetegn som det var enighet om. Velgerne ordner parene, og poeng blir beregnet etter reglene for radvalg.
Dette er enkelt når det er 2 som skal velges og det bare dreier seg om to egenskaper. Når 25 skal velges og flere egenskaper kommer i betraktning hos velgerne, er det ikke så enkelt å bruke radvalg. Men drøftingen av radvalg av styre i Demokrati med radvalg og fondsvalg kapittel II.C.2 gir et utgangspunkt dersom man søker en metode som ikke har de skavanker som kjennetegner den enkle overførbare stemmegiving, slik vi her har sett.
Morgunblaðið, 2. februar 2011 19 [oversatt fra islandsk, noe omskrevet]