En omfattende studie av politisk tenkning i Europa i det 20. århundre har vist at EUs struktur var tenkt slik utformet at menn som Mussolini i Italia, Hitler i Tyskland og Pétain i Frankrike ikke nok en gang ville kunne komme til makta. Studien er publisert i en nylig utkommet bok av Jan-Werner Müller (Contesting democracy), en tysker som arbeider ved universitetet i Princeton.

Det var kristelig-demokratenes ledere i Italia, Tyskland og Frankrike – Gasperi, Adenauer og Schuman – som stod for dette. De hadde sett kontinentet i krigsild, og ville arbeide for at en slik ild ikke ville oppstå igjen. Derfor måtte makta stå fjernt fra nasjonene. Deres partier hadde riktignok folkestyre i navnet, men EU var organisert for å holde nasjonene og folkene i sjakk.

Slik er kommisjonen i EU bedre forskanset mot en folkevalgt forsamlings mistillit enn noen enkelt regjering i Europa vest for Russland. Offentlige organ og kommissærer er bedre beskyttet mot de valgte representanter enn hva man hittil har kjent til i demokratiske land. Videre er tolkingen av lover og grunnlover i en større utstrekning brakt inn under dommere som allmennheten ikke velger, gjennom runde formuleringer av lovtekster og grunnlovsparagrafer. EU er bygd opp ut fra angst for nasjonene og for demokratisk innflytelse. Slik var hensikten. Det demokratiske underskott som det tales om, er slik det skulle være; det er ikke noe feilgrep.

Likesom krigsilden herjet på kontinentet, har det herjet inflasjonsild på Island og andre steder. Nylig har jeg her i avisa vist hvordan to dominerende økonomer og makthavere, Gylfi Gislason og Jonas Haralz, som ikke klarte å slukke inflasjonsilden, like lite som andre, valgte den kurs å bringe makthaverne i le for folket gjennom medlemskap i EEC – EUs forgjenger – for bedre å kunne regjere. Slik forklarte de ikke saken offentlig; de lot EEC-saken fremstå som et spørsmål om greiere utenrikshandel. Andre som har gått inn for Islands medlemskap i EU, har heller ikke opplyst om forannevnte utgangspunkt for EUs struktur.