Det å anvende radvalg for avstemning og valg er et svar på et klassisk problem om en ordning for valg mellom flere enn to (formallogikk).
Demokrati med radvalg og fondsvalg gir et svar på Colemans program om en hendig ordning i likhet med pengesystemet for å slutte politiske saker (statsvitenskap, økonomi). Arrows paradigma om gruppeavgjørelser gjennomgås (økonomi). Det blir vist hvordan store saker kan behandles i fondsvalg, slik som utforming av finansbudsjett og investeringsplaner, fysisk planlegging og ressursutnytting (økonomi, administrasjonsteori, miljøvitenskap, ressursøkonomi). Anvendelse av radvalg og fondsvalg blir sett under sosiologiens synsvinkel om hvordan et samfunn bare lever om det finnes felles oppgaver, og noe liknende, med sosialantropologiens gjennomgangstema i tankene, om hva vedlikeholder et samfunn og fornyer det.

Introduksjon på den årlige nederlandsk-flamske statsviterkonferanse, Leiden, 8. juni 2018

Tolkingen av meningen i avstemninger og valg er et av flere emner innen valgstudier. For det første er avstemning og valg en ytring for den enkelte, for deler av gruppa og for gruppa som helhet. Siden er avstemning formelt gruppens konklusjon hvor den enten kan være en måte å søke et standpunkt som ikke var klart, og godkjenne det, eller en måte å godkjenne og bekrefte en mening som allerede foreligger—eller muligens ligger i lufta; det kan være begge deler på en gang. Dette forhold blir belyst empirisk. Siden skal vi vurdere radvalg og fondsvalg i forhold til emnet.

a) Kommuner, sysselkommuner

I uminnelige tider var Island delt i kommuner, hver med minimalt 20 husholdninger. I 1872 ble det for hver syssel innført en ordning med forbund av vedkommende kommuner, styrt av et råd. Sysselmannen fikk som en ny oppgave administrasjonen av sysselrådet og han ble ordfører i rådet. Sysselrådet hadde et årlig møte for behandling av saker. Dette møte varte noen få dager og opptil en uke. Sysselkommunene hadde fra 5 til 16 primærkommuner. Hver primærkommune valgte et medlem i sysselrådet. Ifølge protokollene var vedtak så å si alltid enstemmige. Saker og vedtak ble referert i protokollen, men ikke taler. Møtene var åpne.

               Trass i en protokollført enstemmighet viste en studie at det hadde ikke alltid vært enighet i utgangspunktet. Møtet kom til en konklusjon og hvert enkelt medlem tiltrådte den med vekslende tilfredsstillelse, som det hender i en familie. Primærkommunene var aktivert av ulike gjøremål som opplæring av barn, samferdsel, felles utnytting av naturen, bl.a. beite i fjellet, utlikning av kommuneskatt og kulturell aktivitet som bibliotek og amatørteater hvor antall innbyggere var fra i underkanten av 100 til opp mot 400. Sysselrådsmedlemmene var en del av den slags fellesskap som fortsatte uansett utfallet i en enkel sak i et enkelt sysselmøte.

b) Bykommuner

Midt på 1800-tallet fantes det bare én bykommune i landet, hovedstaden Reykjavik. Etterhvert vokste det fram tettsteder. Det ble nærmest en regel at et tettsted ble skilt ut som en bykommune utenfor sysselkommunen når det hadde fått et folketall flere ganger folketallet i en normal landkommune. I 1903 ble det påbudt ved lov at valg til styret i en bykommune skulle skje ved valg av kandidatlister; før hadde hver velger forklart på et åpent valgmøte hvem han stemte for. Det var vanlig de første årtier at samme navn var på mer enn én liste. Man stilte ikke til valg, man ble stilt til valg. Med framveksten av politiske partier ble dette mindre vanlig. I 1936 ble det innført i lov at man fikk bare stå på én liste, og i 1962 ble det gjort krav om at man hadde gitt sitt samtykke til å stå på valglista. Denne formen for representasjon i bykommunestyrene fremmet åpenbaring av uenighet i avstemning.

c) Alltinget

Det islandske Alltinget ble gjenopprettet i 1845 som en rådgivende forsamling for kongen i København. Først satt der 26 med stemmerett på tinget, 20 folkevalgt for 4 år ad gangen i én-manns-valgkretser og 6 utpekt av kongen. Inntil tidlig på 1900-tallet ble tinget holdt hvert annet år i Reykjavik i juli og august. Tinget behandlet hovedsakelig forslag til lov og regler som kongens representant la fram. Alltingsmenn ytret sine meninger under behandling av saker i komitéer, i komitéinnstillinger, med egne forslag og i taler og avstemning i tingmøter. Dette unntatt diskusjoner i komitéer ble publisert, avstemningen for hvert medlem i de få tilfelle det var navneopprop. Alltingstidende ble sendt til landets embetsmenn ned til kommunenivå og til abonnenter. I 1874 fikk Alltinget en begrenset lovgivende myndighet og myndighet til å pålegge avgifter og bevilge midler. Representantenes tall ble 32. Tinget ble da delt i to kammer, det ene med 12, derav kongens 6 representanter som derved kunne stoppe saker. Det oppstod grupperinger i tinget vedrørende det konstitusjonelle forhold til Danmark, men det var først i 1904, da landet fikk en egen statsråd med sete i Reykjavik (statsrådene ble tre i 1916), at det oppstod parlamentarisme med et flertall som hadde valgt statsråden og dominerte. Det var utgangspunkt for politiske partier i tinget som langsomt utviklet seg med partilag ute blant folk. Det førte til at standpunkter i saker og taler fikk føye seg etter partiets synspunkter, og det ble en stemning i partiene å vise enstemmighet. Partiene var blitt laget, de var ikke bare der som samfunnene på landsbygda, med historie og identitet. For en tingmann å stå utenfor partiene kunne det bety at han var uten støtte i sine saker. Det ble en oppgave for partiet å skape en identitet og holde den vedlike og bygge opp en front mot andre partier og holde den vedlike og samtidig bli en del av en koalisjon.

Å ytre mening i radvalg og fondsvalg

Meningsytring i radvalg i en sak graderer standpunkter. Meningsytring i fondsvalg i en enkelt sak uttrykker varierende vekt på alternativ hvor man i tolkingen må ta hensyn til fondsvalg i andre saker. Tilsammen dekker meningsytringer med disse metoder saksbehandlingen i sysselrådsmøte. Spørsmålet er om et større møte kunne gjennomføre saksbehandling med disse metoder og beholde respekt for konklusjonene. I radvalg ville man forelegge til godkjenning (ja/nei) alternativet med flest poeng i det aktuelle radvalg. Når det gjelder fondsvalg ville det bli slik at man noe sted under behandlingen av en enkel sak går over til fondsvalg og siden, når saken anses moden, forelegger den til avstemning (ja/nei). Ettersom det dreier seg om prøvevotering er det ikke nødvendig å endre vedtekter for denne framgangsmåten. Denne form for saksbehandling reduserer behovet for taktisk partiarbeid med vekt på enstemmighet. Vil den oppfattes som en trusel mot partienes berettigelse og dermed eksistens? Det samme forhold kan vurderes for parlamentarismen.

Et skjult valg av kandidat

I valg kan forløpet til et kandidatur være mer enn halve saken. Jeg tar som eksempel valget av Islands president i 2016. Da gjaldt det for noen å erstatte daværende president med en politisk motpol. Siden 1979 hadde det gang på gang, når det nærmet seg det fireårige presidentvalget, kommet fram idéer om rektoren ved Islands universitet som kandidat. Det ordinære valget av rektor i 2015 kunne derfor være strategisk med tanke på en kandidat i presidentvalget i 2016. Innen universitetet var det noen som tenkte slik, men det ble i de kretser sagt at kandidaturet fikk skje uten å gjøre det kjent hvilke kandidater hadde vært aktuelle. Kandidaten fra disse kretser ble ikke valgt rektor, men ble uansett tidlig i 2016 omtalt som mulig presidentkandidat, uten til slutt å bli det. Allmennhetens valg ble innskrenket på en eller annen måte på et tidlig stadium. Jeg viser til de muligheter radvalg gir for å velge personer blant mange.

Sluttord

Kort sagt gir radvalg og fondsvalg bedre muligheter enn andre metoder for troverdige individuelle meningsytringer innen et fellesskap hvor siden oppgjøret for å finne fellesskapets mening skjer logisk slik at enhver enkelt ytring hos deltakerne teller med mening.