Demokratisentret - Idéer bak den islandske statens fiskerikontroll

Demokratisentret Logo

Lýðræðissetrið Demokratisentret Democracy Center

Forskning og råd om metoder for stemmegivning og valg

I januar 1962 arrangerte det islandske selskapet Frjals menning (Fri kultur) en konferanse i anledning av planene om EFTA-statenes tilslutning til EEC. Konferansens tema var hvor Island skulle stå i den sammenheng; Island var da ikke med i EFTA. Der begynte den stadig pågående diskusjonen om ressursbeskatning på Island med følgende innlegg av økonomen Bjarni Bragi Jonsson: „EEC bør kunne forstå at vi eier disse ressursene og behøver dem, og at vi har behov for på en eller annen måte å kunne begrense utnyttingen og beskatningen av denne kilde. Vi har faktisk gjort det med tollpolitikken. Derfor vil jeg påstå at om vi blir medlem av et slikt forbund — etter min mening bør det i tilfelle være som assosiert medlem — vil det være realistisk å sette prisen på valuta noe opp for å balansere nedsettelse av toll, men ta tilsvarende del av valutakjøp fra fisket og fiskeforedling og se på denne skatt som ressursskatt til nasjonen.“ — Å sette opp prisen på valuta kalles som regel devaluering.

I 1975 videreførte Bjarni Bragi Jonsson saken for det islandske publikum med en artikkel i tidsskriftet Fjarmalatidindi, utgitt av riksbanken, «Ressursbeskatning, industriens utvikling og Islands økonomiske framtid», jfr. hans redegjørelse på dansk i samme tidsskrift, «Udnyttelse af de frie naturressourcer og deres beskatning: Studie over det islandske fiskeri». Her viser det seg at landets fremste embetsmenn i økonomisk politikk deler hans syn. Det var nettopp i 1975 at Island var i ferd med å få kontroll over det meste av fiskebankene ved Island. Derfor er et punkt i hans sak blitt en sak som måtte tas opp til avgjørelse, kontrollen av utnyttingen av fiskebankene. I det spørsmålet viser han til faglige artikler av britene Gordon (1954) og Scott (1955), artikler som ble grunnlaget for diskusjonen om økonomisk kontroll av fisket. Forresten viser disse artiklene til regulering av innsatsen for økonomisk utnytting av en felles ressurs, mens man i diskusjonen i dette tilfelle og for øvrig viser til kontroll av fangsten, og uansett later som man har støtte for sin sak i britenes framstilling.

Et annet punkt i artikkelen av Bjarni Bragi Jonsson var at det var rettferdig at den som eide den felles ressurs, noe han mente nasjonen gjorde, i kraft av sin myndighet (nemlig statens i dette tilfelle) innkrevde en avgift av dem som utnyttet den. Derved festnet den tanke seg i diskusjonen at det er fiskestammene som er ressursen. Men det er ikke tilfellet; det er miljøet, livet i havet, som fiskene forsyner seg av, som er ressursen, på samme måte som skogstrekningene er ressursen, og ikke tømmerstokken.

Det tredje punktet er det som ligger i uttrykkene «industriens utvikling» og «økonomisk framtid» i artikkelens tittel i Fjarmalatidindi: å sørge for at havets rikdommer, som er begrenset, ikke vanskeliggjør den virksomhet som har muligheter for å vokse. Det ville Bjarni Bragi Jonsson oppnå ved at staten innkasserer en del av den valuta som fisket skaffer; han kaller det ressursskatt.

På konferansen i 1962 ble det framholdt at Island, i forbindelse med sin tilslutning til EEC, på den ene side ville tilstrebe å beholde kontrollen over fiskebankene—fiskerigrensa var da 12 mil; og på den annen side gå inn for at alle foretak innen EEC skulle ha samme rett til fiske ved Island, idet den islandske stat ville selge retten til fiske til dem som tilbød mest; slik ville Island beholde ressursens avkastning. Den retten man alltid har ment å hevde, er retten til fangst.

Etter 1980 kunne man merke stadig mer krav om at det ble lovfestet at fiskeressursen var nasjonens felles eie, og det ble talt for at staten skulle selge fangstrettigheter; det var gjerne de samme personer som framholdt dette. For dette syn stod de som åpenlyst og ellers ville gi Island plass i EEC; man måtte legge merke til det i disse år.

Slik sett vil man forstå hvordan retten til videresalg av fiskerettigheter ble gjennonmført trinnvis. I den sammenheng hadde Halldor Asgrimsson som statsråd størst vekt. Siden 1972 hadde han det syn at Island burde være med i EEC. Han ble tingmann for Framstegspartiet i 1974, uten at hans partifeller hadde noen aning om at han hadde dette standpunktet; det er ikke kjent om noen annen i partiet på det tidspunkt som hadde samme standpunkt. Ganske snart var han blitt varaformann og siden formann. Han satt på tinget 1974-78 og 1979-2006 og var statsråd 1983–1991 og 1995-2006; han var fiskeriminister 1983-1991. Det var først i et intervju med ham i Morgunbladid 18. august 2006 at man ble opplyst om hans syn i saken, straks etterat han hadde sagt fra seg alle verv. I en artikkel, «Lydrædisbrestir islenska lydveldisins. Frjalst framsal fiskveidiheimilda» (Den islandske republikks demokratiske mangler. Fri overføring av fangstrettigheter) i tidsskriftet Skirnir, høstnummer 2013, av Svanur Kristjansson viser det seg hvor intens Halldor Asgrimsson var i denne sak — fri overføring av fangstrettigheter.

Slik vil man også forstå hvorfor de som vil ha Island inn i EU, meldte seg så sterkt imot da man i år foreslo en ressursskatt i fisket fastlagt i forhold til bedriftenes utbytte i stedet for i forhold til fangstmengde. På den måten blir det faktisk ikke et felles grunnlag for alle foretak i EU, men det kunne det bli ved å selge dem fangstrettigheter.

Enn videre kan man i denne sammenheng forstå hvor ivrige de som tar sikte på at Island blir med i EU, har vært i arbeidet for å få inn i grunnloven en bestemmelse om at nasjonen eier fiskebankene. En slik bestemmelse ville bli emne i prosedyren om opptakelse av Island i EU; man kunne ha til hensikt å framholde at med salg av fangstrettigheter på de islandske fiskebanker var alle foretak i EU ved samme bord, islandske foretak på samme måte som foretak i unionens øvrige stater.

Morgunbladid 30. juli 2015 (oversatt fra islandsk)